EGILL J. DANIELSEN

Jaktlaget på Løvstakken er på vei ut i terrenget for n-te gang den høsten. Vi er i siste halvdel av oktober, og på Bergens nest høyeste fjell står hjorten tett. Men dyrene har lurt jegerne gang etter gang.

Laget som har kvote på to koller, en kalv og en voksen bukk har så langt i år bare hatt nesten-sjanser.

Vi møter jegerne i Krohnegården, på vestsiden av Løvstakken. En grå torsdag ettermiddag, klokken fire. Gutta kommer rett fra kontor og lesesal til jaktøkt.

— Hvordan er feelingen? spør jaktleder Steinar.

— Godfølelse!

Motivasjonen er på topp. Det ligger i luften at noe kan skje, etter så mange nære på-situasjoner.

Torgeir Matre og John Espen Gjøen skal sitte på post, noen steinkast fra Bergen Skytterlag sin skytebane ved Melkeplassen. Driverne, med jaktleder Steinar Matre i spissen, skal komme fra sør, og etter beste evne jage hjortene i riktig retning. Skytterne må være raskt på post, skal man få gjort noe i dag. Ettermiddagen er kort. Om et par timer vil mørket sige på.

På sporet

Stille beveger Torgeir og John Espen seg i retning postene. Allerede tretti meter fra veien er det ferske hjortespor i skogen.

— Kolle og kalv, konstaterer Torgeir.

— Og der! Helt ferske sprangspor. Her har dyrene nettopp løpt!

Det er antakelig vi som har skremt hjortene. Dyrene har løpt inn i området hvor drevet skal foregå.

— De har hatt leie tyve-tretti meter fra veien. Helt utrolig. Ligget og glodd på fotgjengere, syklister og bilister på vei hjem fra jobb, konstaterer John Espen.

Fokuset øker når jegerne vet at det er dyr i området. Konsentrasjonen stiger ytterligere når det på en avsats høyere oppe oppdages kraftige bukkespor i tråkket.

— Her har det vært en storkar. Og det er ikke lenge siden!

Ikke et ord nevnes, men det er tydelig at begge jegerne kan tenke seg å postere ved denne hjortestien. Sjefshjorten har vært her, og han kommer kanskje tilbake.

Torgeir er raus, og tilbyr John Espen posten. Selv klatrer han noen titalls meter høyere, til neste hjortetråkk som går på tvers av terrenget.

Den lureste karen

Det spraker i jaktradioen. Driverne er utålmodige.

— Er dere snart klar på post?

-Hvert øyeblikk, svarer Torgeir mens både han og John Espen flytter seg litt urolig rundt i terrenget for å finne størst mulig åpning mellom trærne. Jaktleder Steinar har før jakten innprentet at sikkerheten kommer først. Ingen skudd skal løsnes med mindre situasjonen er helt trygg for både jegere, dyr og omgivelser.

Drevet kan begynne. Det går ikke lang tid før meldingene kommer på sambandet:

— Mye ferske spor på hjortestien. Sporene går i retning mot dere.

Så skjer det: Kolle med kalv kommer tuslende mot John Espen sin post. Et godt alternativ siden begge er del av kvoten til jaktlaget. Men John Espen vet at området har høy bukkebestand, og venter. Han er klar over at bukkene ofte lar hunndyrene gå først.

Denne gangen får jegeren uttelling for å ha is i magen, for like etter kommer en flotte kronhjort. Bukken er skeptisk. Stopper, værer og utstøter et kort brunstbrøl. Men går likevel videre.

John Espen har sett seg ut en åpning på halvannen meter mellom to trær i den tette skogen. Bakgrunnen er sikker, og vil gi godt opptak av kulen, om den skulle gå gjennom dyret. Jegeren må få dyret til å stoppe mellom de to trærne, for å kunne avgi sikkert skudd.

I det hodet på dyret kommer inn i skytesektoren roper John Espen:

— Hey!

Bukken er i bra fart, men bråstanser i løpet av én meter. Dermed er bogen fri, og jegeren avfyrer skuddet. Hjorten viser umiddelbart tydelige tegn på treff i hjerte-lungeregionen, og faller om i løpet av få sekunder.

Imens har hjortekollen og kalven tatt veien til naboposten. Kalven felles. Moderne jegeropplæring har lært veidemennene at kalv skal skytes før mordyret. Morløse kalver er dårlig jegeretikk, mener Løvstakk-jegerne. Kollen løper videre og forsvinner inn i et tett einerkratt og er borte.

Respekt for dyrene

Jegerne samles ved bukken. To dyreliv er over. En følelse av ærefrykt blander seg med ro og lettelse over at det gikk fort, og nøyaktig slik det var planlagt.

Geviret på bukken teller ni tagger. Det mangler tre på å være en ekte 12-taggers kronhjort. En staselig kar.

— Det er nå jobben begynner, sier jaktleder Steinar. - Bukken er så stor at vi må slakte den i skogen. Det blir for tungt å dra på denne her.

Dyrene skal vommes ut, skinnet skal av, lemmene skilles fra hverandre før kjøttet kan bæres ut av skogen. Jegerne har flere timers arbeid foran seg når oktoberkvelden senker seg over Bergens syv fjell.

EGILL J. DANIELSEN
EGILL J. DANIELSEN
EGILL J. DANIELSEN