I GÅR HADDE Kurt Nilsen endelig kommet hjem. Ikke bare til utsolgt hus i den staselige konserthallen i byen der han vokste opp. Men det ser også ut til at han nå har funnet et format som kler ham perfekt. For etter et utall konserter med både Fenrik Lane og Kurt Nilsen de siste ti årene må jeg tilstå at jeg aldri har hørt ham bedre. Han synger som en gud, og aldri før har han hatt bedre musikere i ryggen.

Nå knyttet det seg også stor spenning til oppvarmingsartisten, Elin Gausdal, som mange husker fra X-Faktor. Jenten som riktignok ikke vant konkurransen – men til gjengjeld vant alles hjerter etter sin opptreden på TV.

FREMDELES KLEDELIG sjenert og beskjeden, men det har hun ingen grunn til å være. For enten det var sin egen tolkning av Elvis-svisken «Love Me Tender» eller hennes egen lille hit «Confessional Song». Dette var garantert ikke det siste vi kommer til å se og høre til henne.

Kurt var på hjemmebane. Fremdeles er han en av tjommiene i gaten, og selv med gitarhytte er han ikke det minste flau over sin fortid. Han fortalte om den gang han på jobb i Grieghallen – som rørlegger – drømte om en gang å stå på scenen. Om den gang han stilte godt fyllesyk på Idol-audition. Hvordan han der møtte manager Jan Fredrik Karlsen – som sendte ham videre i konkurransen – under tvil. Og barndommens turer ned på Roalds Kro for å leie moviebox og «Smokey And The Bandit» på video.

HELT PERFEKT var ikke konserten. Ikke alt materiale holder nemlig like godt mål. Men selv middelhavsfarerne blant låtene ble godt spiselige denne kvelden. Ikke minst takket være bandet som klarer å skape gull av gråstein til tider. For Madeleine Ossums på fiolin, Truls Hvals (gitar), Jørn Dahl på tangenter, bassist Bjørn Sæther, Lars Kristian Folkvord bak trommene og ikke minst Olav Halvor Kopsland på dobro og all slags strengeinstrumenter, bidro til å heve det hele atskillige hakk. Selvfølgelig også med vokalharmonier som kunne gått Eagles i næringen.

Akustisk aften het det på plakaten, men det var i høyeste grad en sannhet med modifikasjoner. For elgitarer, elbass, elpiano, orgel og pedalsteel trenger en solid dose strøm for å gi lyd. Men det meste var likevel ganske «wooden music» med både dobro, banjo, mandolin og kassegitarer.

PUBLIKUM FIKK selvfølgelig alle de kjente. Både «She's So High» i bluegrasstapning og «Push, Push» som Mark Knopfler ville gjort den. For enten det var «Rise to the occasion», «Hate how you said goodbye» eller «Smell the roses» var det I sterkt omarbeidet form. Som ofte gikk de originale versjonene en høy gang. En nydelig duett mellom Elin Gausdal og Kurt av tradisjonelle «The Water Is Wide» var det også plass til. Og med «Never Easy» og «My street» fikk publikum akkurat det de var kommet for.