I tre omganger var Geir Sandodden i Libanon på 1980-tallet. Opplevelsen fra det krigsherjede landet herjer ennå med 52-åringens psykiske helse, snart tre tiår etter han først stilte opp til FN-tjeneste som kokk.

— Å komme hit tar vekk det verste trykket. Så begynner det å bygge seg opp igjen, sier Sandodden.

En gang i uken er han innom Haraldsplass Samtalesenter. På sykehuset, som eies av en privat stiftelse, får han samtaleterapi av psykologspesialist med kompetanse på militærpsykologi.

— Det tar trykket av følelsen som bygger seg opp i kroppen gjennom uken, den følelsen som kan gjøre hverdagen vanskelig å komme gjennom. Jeg gruer meg veldig til hver gang jeg skal hit, men det føles godt etterpå, forteller Sandodden.

Blitt en veldedig oppgave

I fjor høst skrev BT om at Haraldsplass sto klar med et skreddersydd opplegg myntet på krigsveteraner med lette og moderate psykiske lidelser fra hele Norge.

Men da pengene fra staten uteble, ble prosjektet skrinlagt.

De siste månedene har senteret, på initiativ fra Veteranalliansen, brukt over 100.000 kroner av egne midler på å spandere samtaleterapi på krigsveteraner som ikke kommer seg ut av offentlig kø.

— Veteranenes fortellinger om hvordan de har det og deres erfaringer med hjelpeapparatet gjorde at vi tenkte «her må vi gjøre noe», sier leder Dag Inge Ulstein ved Haraldsplass Samtalesenter.

Han skulle ønske flere samfunnsaktører bidro til å ta et løft for de som har tjent landet, og nå strever med konsekvensene av sin krigsinnsats.

— Hadde vi visst om en gruppe norske soldater som satt fast et eller annet sted i verden, hadde det norske samfunnet satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe. Slik er det tydeligvis ikke når det gjelder gruppen som opplever alvorlig og livstruende psykiske senskader, sier Ulstein.

Skilsmisse og uførhet

Posttraumatisk stress manifesterer seg gjerne ikke før flere år etter opplevelsene som fremkaller sykdommen. Den syke blir asosial, isolerer seg selv og trekker seg gjerne vekk fra familielivet.

— Krigsveteraner trenger en oppfølging litt utenom det vanlige, og det er spesielt viktig å ha tillit til behandleren. Da nytter det ikke å få tildelt en ny behandler hvert halvår. Dessverre er dette noe som preger dagens behandlingssystem, sier Terje Sæterbø, som er leder i Veteranalliansen og Libanon-veteran.

Etter hvert som tilbudet på Haraldsplass er blitt kjent i veteranmiljøet på Vestlandet, vokser køen utenfor institusjonen.

— Vi har hatt inne både krigsveteraner og personer som ennå tjenestegjør i Forsvaret. De kvier seg for å benytte seg av Forsvarets tilbud, fordi de frykter det vil gå ut over deres muligheter for fremtidige utenlandsoppdrag, sier Ulstein ved Haraldsplass Samtalesenter.

Den dype grøften

Geir Sandodden har forsøkt seg i det offentlige hjelpesystemet tidligere. Da han innså at han trengte hjelp, søkte han om å få tildelt psykolog. Etter en lang ventetid kom det nedslående svaret: avslag.

— Det var en trøkk jeg ikke var forberedt på. Når man har skrittet over den terskelen det er å søke om psykisk helsehjelp, er det tungt å få høre at man ikke er syk nok, sier 52-åringen.

— Kommer man tidlig til terapi i et sykdomsforløp, opptar man ingen sengepost. Det er i veteranens, Forsvarets og samfunnets interesse at man får hjelp mens det fortsatt skal lite ressurser til for å komme seg på beina igjen, sier Terje Sæterbø, nestleder i Veteranalliansen.

Det samme mener Forsvarets veteraninspektør Robert Mood, som berømmer Haraldsplass for å bruke av sine midler på noe som i utgangspunktet er en offentlig oppgave.

— Ære være dem for det. Et kompetent lavterskeltilbud er et av de elementene i veteranarbeidet som fortsatt kan bli mye bedre. Vi må bli flinkere til å fange opp folk før det blir for vanskelig å komme seg opp fra grøften igjen, erkjenner generalen.