– Det er knalltøft å innrømme at man ikke klarer å ta ansvar for sitt eget barn, men jeg orket bare ikke mer, sier «Astrid».

Hun sitter i skinnsofaen med en tekopp i hånden. På furubordet foran oss ligger fargerike barnebøker. Små gjenglemte kosebamser smiler fra gulvet og på kjøkkenet ved siden av høres velkjent skramling med kjeler. Det kunne vært et hvilket som helst hjem med en hvilken som helst familie. Men slik er det ikke. «Astrid» bor på Sudmannske barn og foreldresenter. Her får hun og andre foreldre med rusproblemer hjelp til å leve et normalt liv sammen med barna sine.

– Datteren min betyr alt. Det er hun som er drivkraften. Uten henne tror jeg ikke jeg hadde klart å bli rusfri, sier «Astrid».

Nå har den lille familien bodd sammen på Sudmannske i fire måneder. Livet begynner å bli normalt igjen. Mor og datter har faste måltider og deltar i husarbeidet sammen med de andre beboerne og personalet. Den vesle jenten går i barnehage og trives bedre og bedre for hver dag som går.

– Jeg merker at hun er blitt mye roligere og mer konsentrert. Hun liker seg her og det gjør meg veldig veldig glad, sier «Astrid».

Ble forelsket i rusmisbruker

Mens datteren er i barnehagen jobber 37-åringen med seg selv og prøver å ruste seg til livet utenfor institusjonen. Hun lærer om hvordan hun skal mestre en rusfri hverdag og blir bevisst på foreldrerollen. Sammen med personalet prøver «Astrid» å finne ut av hvorfor hun ble avhengig av rus.

«Astrid» var 28 år første gang hun prøvde heroin. Det begynte med en heftig forelskelse i en mann som selv brukte stoffet.

– Vi møttes på et utested. Han hadde en intens utstråling som tiltrakk meg. På mange måter var han alt det jeg ikke var, forteller ettbarnsmoren.

På sommerferie i Nederland noen måneder senere begynner hun selv å røyke heroin.

– Jeg husker at kameratene til kjæresten min sa at «bare vent, du kommer til å krype for å få mer». De fikk rett. Etter den turen var jeg blitt avhengig, sier «Astrid».

Hjem til tom leilighet

I seks år fortsetter hun med heroin. Hjemme i kollektivet kommer politiet på stadige razziaer. Kjæresten begynner å trekke til Nygårdsparken og «Astrid» blir tynn og nervøs. Når økonomien blir dårligere setter hun sin første sprøyte.

– Jeg var så hektet at jeg ikke skjønte hva som var i ferd med å skje, sier hun.

Etter seks og et halvt år på heroin oppdager «Astrid» at hun er gravid og flytter hjem til sin mor. Kjæresten vil ikke vedkjenne seg farskapet.

– I ettertid kan jeg ikke skjønne at jeg klarte å komme meg igjennom det. Jeg var utrolig deprimert.

Den vesle jenten kommer til verden noen måneder senere og Astrid klarer å holde seg rusfri i to år. Så er det stopp.

– Det var så ensomt. Alle de andre foreldrene var på vei til noe annet når de leverte ungene sine i barnehagen. Jeg skulle bare hjem igjen til den tomme leiligheten, sier hun.

Dempet angsten

En formiddag angsten trykker ekstra hardt i brystet bestemmer hun seg for å dra til Nygårdsparken for å skaffe heroin. Ettbarnsmoren tar bussen til byen, kjøper stoffet og drar hjem og setter seg et skudd.

– Mange har spurt meg hvordan jeg kunne klare å begynne igjen når jeg egentlig hadde sluttet. Nå i ettertid ser jeg at jeg hadde døren på gløtt hele tiden, og da er veien tilbake kort, sier hun.

«Astrid» klarer lenge å skjule misbruket for omgivelsene og ruser seg bare alene.

Men etter hvert makter alenemoren ikke mer. Hun møter opp ruset i barnehagen. Moren finner henne på stuegulvet med en nål i armen. Da gir Barnevernet henne et valg. Enten drar du på avrusning og plasserer jenten i beredskapshjem eller så tar du imot en plass på Sudmannske. «Astrid» bestemmer seg for det siste alternativet.

Ute av en boble

– Jeg ville klare dette og det har jeg stått for siden. Å kutte rusen har vært knalltøft. Jeg blir tvunget til å gå inn i meg selv og se hva som er det virkelige problemet. Jeg kan ikke flykte fra angsten lenger, sier «Astrid».

I begynnelsen var det uvant å skulle bo på institusjon med nye mennesker rundt seg hele døgnet, men etter hvert falt hun til ro.

– Oppholdet her har gjort meg tryggere både som mor og menneske. Jeg får masse tilbakemelding på hvordan jeg fungerer sammen med datteren min og det er enormt lærerikt, sier 37-åringen.

Lukten av kjøttkaker begynner å sive inn i stuen. Et lite barn småpludrer i rommet ved siden av. En smilende ung mor kommer ut fra kjøkkenet.

Selv om det har kostet mye, begynner «Astrid» å få tilbake troen på seg selv og fremtiden. Hun skal fortsatt bo på Sudmannske en god stund, men målet er å få seg egen leilighet. Om ikke lenge skal hun få seg treningsbolig utenfor institusjonen. På den måten skal hun og datteren gradvis vende seg til å bo alene.

– Tenker du noen ganger på muligheten for at det ikke skal gå bra?

– Jeg er faktisk sikker på at jeg skal få det til. Det er som å komme ut av en boble. Jeg ser at veien frem er lang og at jeg må bruke tid. Men noen ganger vil jeg bare rope hurra for det jeg har klart, sier «Astrid».

fakta/ Bergen barn— og foreldresenter, avdeling Sudmannske

n Et heldøgnstilbud underlagt Barne- og Ungdoms, og Familieetaten (bufetat).

n Gir tilbud til gravide og småbarnsforeldre med rusrelaterte vansker.

n Arbeider med barnet i fokus

n Sudmannske har to heldøgnsavdelinger, samt tilbud om hjemmebaserte tjenester:

1.Utredningsavdelingen tilbyr gravide kvinner hjelp og støtte til å gjennomføre et rusfritt svangerskap og å forberede seg til fødsel og foreldrerollen. Vordende fedre kan søkes inn sammen med den gravide. Familier med barn under førskolealder kan også søkes inn. Oppholdet har en varighet på ca. 3 måneder.

1.Familieavdelingen tilbyr et lengre opphold. Konklusjonen på utredningsoppholdet avgjør hvorvidt en familie får plass på familieavdelingen.

ENSOMT: Ettbarnsmoren «Astrid» har vært avhengig av heroin i flere år. Nå er hun rusfri og kjemper hardt for å komme tilbake til en normal tilværelse for seg og datteren. FOTO: ØRJAN DEISZ