«Det var en av de merkeligste oppdragene jeg noen gang hadde fått. Riktignok hadde jeg oppklart drapet på konsul Frimann hundre år etter at det skjedde, men saken om C. Kroepeliens Enke hadde sitt utgangspunkt enda lenger tilbake i tiden. Til 1833, for å være helt nøyaktig. Oppdraget fikk jeg av en av enkens etterkommere, som inviterte meg til en kopp kaffe på sitt kontor i Strandgaten ...»

Med disse Staalesen-ordene pluss et stort fotografi av Kroepeliens enke ønskes Femte i Andres barkunder velkomne inn til byens mangslungne brennevinshistorie.

At bartender Bru har valgt Veum og Kroepeliens Enke side om side har sin naturlige forklaring. Baren er nærmeste nabo til forfatter Gunnar Staalesens krimhelt Varg Veum, som holder til på et fiktivt kontor inne i barlokalene. Og enken er i aller høyeste grad en del av vår bergenske brennevinshistorie. I aller høyeste grad ...

Ukjent lokalhistorie

Byens brennevinshistorie er i stor grad et ukjent kapittel. Da Bru fant ut dette, begynte han å nøste i sitt store kontaktnett.

— Det hele startet med akevitten som høvedsmann Eske Bille sendte nordover fra Bergen til erkebiskop Engelbrektson i 1833. Dette året er det faktisk dokumentert 368 skjenkesteder i Bergen - 100 flere enn i dag, forteller bartenderen.

Videre leting førte til ny viten om både Enkefru Kroepelien, Høyes Vinfabrikk, Brattholmen og Det Norske Samlaget - for å nevne noen. Store navn fra en forgangen tid.

— Mye av Bergens brennevinshistoriske dokumentasjon brant opp under de forskjellige bybrannene. Jeg har likevel funnet frem til en del. Spesielt har jeg fått mye hjelp fra Kroepelien-familien, som har skjenket meg både historikk og flere klenodier fra enkefruens tid, forteller Bru.

Veum tar saken

Men selv om den historieinteresserte bartenderen nå har rukket å fylle flere glassmontere i baren med gamle brennevinsklenodier, er han fremdeles på jakt etter mer.

— Jeg håper de som har noe å bidra med - både historier, dokumentasjon og saker og ting - kontakter meg slik at vi kan få samlet byens brennevinshistorie. Ellers vil denne viktige delen av vår lokalhistorie gå tapt, sier Bru alvorlig og ser utover i barlokalene sine nede på Strandkaien.

— Dette er min verden. Der inne på Veums kontor har vi ofte styremøter, han og jeg - uten at forfatteren er til stede. Og rett som det er blunker enkefruen til meg fra fotografiet på veggen. Hun var enke to ganger. En flott dame. Jeg tror slett ikke hun tok livet av ektemennene sine, slik som ryktene vil ha det til. Men nå er jo Veum satt på saken. Så da finner vi nok ut av det og, humrer Bru.