De så på hvordan fugler og dyr oppførte seg, på skyer og andre værtegn for å kunne danne seg et bilde om hvordan været kom til å bli. Flere steder nordpå var det vanlig å henge en tørket torsk i taket. Folk mente at fisken hadde en egen evne til å dreie mot vinden og kunne lenge før det ble omslag i været fortelle om det kom uvær.

Men for at dette skulle virke, måtte torsken være en ekte kongetorsk. Det ble hevdet at dette var en egen fiskeart, som visstnok skulle være en leder eller en konge for resten av fiskestimen.

Fikk man en kongetorsk på kroken og ville bruke den som værfisk, måtte den sløyes og renses med hodet på. Og etter at den var tørket skulle man henge den opp i taket i en tynn tråd som var festet i fremste ryggfinne.

Under fiske langt borte fra hjemmet var det før i tiden også vanlig å ha med seg en kongetorsk, som fiskerne hang opp i rorbua.

Kongetorsken kunne ikke bare spå været, mente folk, den kunne også bringe lykke. Fikk for eksempel en fisker syv kongetorsker, ville han så lenge han levde ha lykken med seg på havet, i handel og fiskeomsetning.

Ved hjelp av torskens spåbein (ørebenet) kunne man også få svar på hvordan været kom til å bli. Det var slik at den ene siden av beinet svarte ja, den andre nei. Så var det bare å spørre hvordan været ville bli, og kaste beinet opp i luften.

I Ytrestuen på Hanseatisk Museum henger flere tørkete kongefisker. I Lofoten var det skikk å tørke disse fiskene for så å gi dem i gave til kjøpmennene i Bergen. En kongetorsk har en klump oppå hodet. Denne klumpen ble regnet for å være en kongekrone, og en konge hadde jo spesielle egenskaper. Blant annet kunne han føre sitt folk til rett sted — som til fiskernes garn. En kongetorsk ble altså betraktet som en lykkebringer.

Det henger også en stor stør ved siden av torskene. Den er sannsynligvis kommet til stuen gjennom nordlendingenes byttehandel med russerne i nord. Man vet ikke hvor gamle disse fiskemumiene er, men noen av dem har hengt i museet i over 100 år.