LOTTE SCHØNFELDER

Ravnen ble hentet som unge, en av seks, fra et rede i en hengebratt berghammer i Ørneberget, Lyderhorn 20. mai 1957. Den ble egentlig døpt Kark, men daglig ble den hilst med: – E' du dar, Krompen? Utpå høstparten begynte den å presentere seg med dette navnet, og dermed ble den hetende Krompen, som er et lokalnavn for ravn, opplyser Stein Byrkeland, den av våre mange informanter som visste mest.

Det var daværende konservator Peter Valeur som tok hånd om Krompen, fikk vi også vite, og dermed var det bare å ringe Valeur i Kristiansand der han i 1965 ble ansatt ved Agder Naturmuseum.

Rampete ravn – Grunnen til at ungen ble tatt fra redet, var at man den gang var opptatt av dyrepsykologi og «preging» av dyr, talende fugler osv. Krompen var del av en undersøkelse. Den hadde et stemmeleie som hadde lett for rulle-r og dype vokaler. Den kunne også variere dialekter. Og etterape det meste av lyder, inkludert saging og hamring, forteller Valeur.

Først fløy Krompen fritt omkring i Muséhagen, men så begynte den med rampestreker. Den nappet opp de gule navnepinnene i botanikernes bed og stappet dem ned i en skorstein, den satte seg på hodet til intetanende mennesker, den begynte å titte interessert ned i barnevogner – og da ble den tatt innendørs, i et hus som var innredet til dyrestall. Der satt den og lyttet interessert til alt og alle, inkludert håndverkerne på taket som den etter sigende lærte noen mindre pene ord av. Og så hadde den, uvisst av hvem, lært å plystre etter jenter.

Sangsolist Dessuten sang den. Krompen lærte seg deler av OL-fanfaren «Han Mass og han Lasse», og det var med på å gjøre den landskjent.

– Sverre Bergh, komponist med megen humor, syntes dette var så morsomt at han laget en parafrase som ble spilt av Kringkastingsorkestret – med Krompens sang lagt inn, forteller Valeur. Skjønt sang og sang – det var ikke akkurat skjønnsang Krompen bedrev.

Da Valeur flyttet til Kristiansand, ble Krompen flyttet til Nystuen på Filefjell der blant andre også bjørnene Pekka og Lisa holdt til. Da hotellet på Nystuen ble solgt, ble Krompen sendt til sin gamle herre og venn Peter Valeur.

Frossen mumie – En dag ringte de fra jernbanestasjonen i Kristiansand og spurte om jeg var Pitter, minnes Valeur. – Da måtte jeg komme med en gang, for der satt det en svart og sint fugl i et bur og ropte på Pitter.

Krompen hadde ikke glemt gamle kunster.

Den fikk nytt hjem i Dyreparken. Men der fikk den ikke samme stell og oppmerksomhet den var vant til, og i naboburet satt gorillaer som holdt et svare spetakkel – Krompen ble stresset og syk og døde 10 år gammel.

Har Valeur den nå i utstoppet stand?

– Tanken var der. Med innmonterte lydopptak jeg har. Men Krompen ligger fortsatt på bunnen av en fryseboks. Der er den vel nå en is-mumie, sier Valeur.