— Hilmar Reksten? Hvem det var? Nei, det aner jeg ikke, men jeg vedder på at han var ingeniør i Store Norske, sier Henning Kjøs Lien, der han sitter med nedrullet vindu i bilen på tomgang. Like til venstre for ham er en lyktestolpe og et lite og bøyd skilt: Hilmar Rekstens vei.

Én eneste vei i Svalbards største bosetting har fått navn, for som det står på en av veggene på Svalbard museum: «Gatene har ikke navn, men nummer i Longyearbyen. Voksne menn bygger ikke hus i gater de kaller Blåbærstien eller Bamsemumskroken».

Mange menn, og en bitte liten håndfull kvinner har satt sitt preg på Svalbard og Longyearbyen de siste 100 årene, men det er altså bare Reksten som har fått en vei oppkalt etter seg her på 78 grader nord.

Aksjonær og styreleder

Gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani har vært en av de absolutt viktigste drivkreftene til Longyearbyen som bosetting og for norsk tilstedeværelse på Svalbard.

Og det er altså her Hilmar Reksten kommer inn, ikke som ingeniør, men som styreleder og største aksjonær. Han kjøpte seg inn i 1939, og skulle få svært stor betydning for selskapet, spesielt under annen verdenskrig.

HOVEDVEI: Mange av Longyearbyens vel 2000 innbyggere passerer navnet hans hver dag, hastende med barna på vei til barnehage eller dundrende forbi på snøskuter på vei ut til eventyrterrenget, uten å bry seg verken om mannen eller myten.
KJERSTI KVILE
I 1964: Skiltet som sto i Hilmar Rekstens vei på 1960-tallet var betraktelig større enn det som er der i dag. Jenten på bildet heter Kirsti Hallvang og er datter av tidligere sysselmann på Svalbard, Hans-Jacob Hallvang.
Hans-Jacob Hallvang

Reksten har mye av æren for at Store Norske tok opp igjen kullproduksjonen så tidlig som de gjorde etter annen verdenskrig, men engasjementet på Svalbard skulle også ta ham med inn i skuddvekslinger, helt isolert på en hytte langt nord på Spitsbergen, Svalbards største øy.

Naturlig oppkalling

Hilmar Rekstens vei strekker seg fra begynnelsen av sentrum, til Haugen der funksjonærene holdt til da Longyearbyen fremdeles var en «company town».

Forfatter oghistoriker Atle Thowsen mener det er naturlig at Hilmar Reksten fikk en veioppkalt etter seg.

— Av alle norske redere varReksten den eneste som var personlig til stede på Svalbard og i Longyearbyenved flere anledninger, både under og like etter krigen, sier han.

Likenaturlig er at det at få på Svalbard vet hvem han er i dag:

— Det undervises ikke akkurati Hilmar Reksten i den norske skolen. Hilmar Reksten var i første rekke kjent i 1960- og 1970-årene. Det er her i Bergen han ble snakket om lenge før og lenge etter.

Kampen for produksjonen

I et brev til statsminister Johan Nygaardsvold beskrev Reksten sitt første besøk på Svalbard i 1939: «Det var et eventyr. (...) Jeg hugget selv kull til det sved i ryggen».

Helt siden de allierte evakuerte Svalbard i 1941 kjempet Reksten for at gruvearbeiderne skulle reise tilbake og ta opp igjen arbeidet. Dette måtte han gi opp etter at tyskerne bombet Longyearbyen høsten 1943, men han kjempet utrettelig resten av krigen for å forberede åpningen av Svalbard-gruvene straks freden kom.

Han øvet press både på norske og britiske myndigheter, spiste middager med skipsfartsminister Arne Sunde, skrev brev til statsminister Johan Nygaardsvold og hadde møter med kongen.

I skuddveksling

Ved evakueringen ødela britene deler av gruveanlegget og satte kullageret i brann. Sommeren 1943 dro Hilmar Reksten med norske styrker til Svalbard for å ta gruveødeleggelsene nærmere i øyesyn. Etter å ha inspisert Longyearbyen, ble kartleggingen avbrutt av viktigere saker. Kaptein Ernst Ullring hadde oppdaget en tysk vær- og radiostasjon og ønsket å ha med seg Reksten, siden han snakket flytende tysk. Reksten ble med nordover, og tok segl sammen med de andre nordmennene inn i tyskernes hytte i Signehamna.

Etter noen dager kom en tysk ubåt inn i fjorden. Det var Reksten som oppdaget fienden. Han beskriver i dagboken hvordan prosjektilene suste rett over hodet på ham, der han fulgte med i kikkert fra fjellsiden. Tyskerne senket båten deres, og en nordmann døde i trefningen før tyskerne forsvant igjen.

Etter at de ble hentet ni dager senere, skriver Hilmar Reksten i dagboken at det ikke er tvil om at han har vært heldig og sluppet mer enn billig fra ekspedisjonen: «Når jeg etterkom Ullrings anmodning om å bli med, var det blant annet fordi jeg var redd for å bli utsatt for kritikk dersom jeg sa nei (...) Nå har jeg vist at det ikke bare er business som opptar meg, men at jeg også kan gjøre en jobb som offiser når det blir krevet.»

Gjenreisning

Etter krigen lå store deler av Europa i ruiner. Kull ble nøkkelen til økonomisk vekst og en forutsetning for gjenreising og normalisering.

Kullnasjonene Polen og Tyskland lå i ruiner og Storbritannia fikk etter hvert alvorlige arbeidskonflikter som rammet kullproduksjonen. Svalbard-kullet ble dermed ettertraktet til tross for at avstanden gjorde fraktprisene høye. Store Norske skaffet seg en plass i markedet.

Reksten var nykommer og en omstridt person som lå i konflikter med mange i det etablerte redermiljøet i Bergen. I årene etter krigen fikk Reksten etter hvert de andre aksjonærene mot seg og i 1962 startet rederiet Kjøde å kjøpe seg opp i Store Norske. Samme året ble Reksten kastet som styreleder, men veien beholdt sitt navn.

Selskapet er fremdeles en av de største arbeidsgiverne på Svalbard, og den definitivt største skatteyteren på øygruppen.

svalbard_hel.JPG
KART: Norsk Polarinstitutt