— Ops, her var glatt, kvepper Gunnar Staalesen (55) og slår hansken i det grønne gjerdet, omtrent der Fjellveien åpenbarer Sandviken.

Fra Torget lyser det hvite dråget av et partytelt helt til fjells. Beffen piler over Vågen og Rådhuset blir til å leve med, her fra høyden.

På Smålungeren dupper BTs julegran.

Og hvem vet, nede i Telthussmauet står kanskje Varg Veums gamle Toyota Corolla parkert, og venter på et oppdrag i Os eller på Lindås.

Promenaden her oppe er en evig orkesterplass til døgnet mellom de syv fjell. Men også et sted å speide etter fortidens spor på brosteinen der nede. Egne og andres.

Staalesen-spor

I en ledig time mellom julens boksigneringer har vi derfor knabbet bergenskronikøren med til Fjellveien, «på byens beste», for å la ham peke ut sine spor.

I byen som har vært kulisse i snart tretti Staalesen-bøker, fra generasjonsportrettet «Uskyldstider» i 1969, til årets Veum nummer 13.

En High Noon-vandring på glattisen med julens litterære sjefsnisse, på topp på bokhandlernes ønskeliste - og særdeles medansvarlig for julerushet på Den Nationale Scenes maskesuksesser.

For fra Fjellveien kan kjuagutten blikkfølge sitt liv, fra guttedager på Nordnes, skoletid på Rothaugen og Katten, filologliv på universitetet, journalistår i Bergens Arbeiderblad, informasjonsjobb på Den Nationale Scene - til forfatterverkstedet i Proms gate.

Ti glade gutteår

Men det var på Nordnes han plasserte de første spor i blautaskiten, antakelig med skostørrelse 34.

— Jeg regner meg jo som Nordnes-gutt, selv om familien bodde på Nesttun til jeg var seks, myser han mot halvøyen som strekker hals ut i Byfjorden. Der bodde han i ti glade gutteår, fra 1953.

— En guttedrøm, med fire paralleller fredsbarn på Nordnes skole, kattepinn og blydunk i bilfrie gater, fotball mot dukkemål på Sunnhordlandske-kaien og gjømmespell i krigsruiner.

— Vi tenkte lite over hvilke skrekkscener som hadde utspilt seg her bare noen år tidligere, funderer forfatteren, litt gråere i tinningen enn da han gikk hos parktantene Janna og Esther eller kriget mellom dobbel ild mot guttene i Haugeveien på oppsiden og de i Nordnesgaten på nedsiden.

Maraton-mann

Fjellveien kjenner Staalesen som sin egen bokhylle. Fra svermeår på 1960-tallet og ufattelig mange joggeturer.

Sånn har det seg at Hansabyens protokollfører har en maratontid på 3.12.11 og at han har flist Fanamilen rundt på raske 36 minutter og 28 sekunder.

Men det var lenge etter at han begynte i 8R på Rothaugen i 1961, i blandingsklasse «med søte jenter fra Sandviken».

— Der borte ser du skolen, nikker han mot den rosa borgen på skrenten mot Sandviksflaket. Med klippekort til Beffen gikk turen hver skoledag i to år fra Nordnes til Sandviken. Frem og tilbake. Med og uten parade.

— Nordnes-guttene drev skipperen til fortvilelse på relingen i sommerdagene, mens vi satt likbleike under husketurer i høststormene - og med brylkjemmet hår på tokt til Sandviken i lyse vårkvelder, for å kikke etter jentene i klassen.

Sånn blir man en ekte kjuagutt.

...og Erling Gjelsvik

Så flyttet familien Staalesen til Landås i 1963, «to dager før president Kennedy ble skutt», og Gunnar begynte på latinlinjen på Bergen Katedralskole. Vi stopper en stund der hestene trengte hvile i gamle dager - og tar frem en skoletid der nede i Kong Oscars gate.

— Årene på Katten ble en politisk oppvåkning, forteller han og minnes fargerike elevprofiler som Torgrim Titlestad, Gerhard Stoltz, Rune Slagstad, Hans Sande og Eyvind Skeie.

— Og Erling Gjelsvik, selvfølgelig, supplerer han seg selv og har fremdeles vennens lett dirrende debut i gymnassamfunnet Hugin i minne.

— For en førstegymnasiast var det å debutere på talerstolen i Hugin verre enn å bli kastet til ulvene. Med flegmatiske tredjeklassinger med Nei til atomvåpenmerker og kalde snadder i den radikale kroken - og Unge Høyre-folkene i blazer, hvit skjorte og slips i den andre.

Selvironien trenger seg lattermild frem i munnviken, ser vi.

Begynte å skje

Ved Kjærlighetsbenken, der Fjellveien drar seg mot Mulen, stopper vi en halv og peiler inn «Leninhøyden», BA-huset og teatret på Engen. Tre viktige stoppesteder fra way back when.

— Etter militæret i 1967 skjedde «alt». Jeg ble «68'er» på universitetet og debuterte året etter med «Uskyldstider».

Da hadde forfatterspiren allerede hatt kronikk med analyse av «Who's Afraid of Virginia Woolf» på trykk i BT og fått antatt dikt i Dagbladet. Men Varg Veum hadde ennå ikke trukket sin første Simers Taffel opp av skuffen på Strandkaien 2.

Staalesen derimot var blitt filmanmelder i BA, skrev drivende gode artikkelserier om Morgan Kane og om krimlitteratur - og skulle snart presentere oss for de tørrvittige politibetjentene Dumbo og Maskefjes.

Teater-årene

Pekefingeren finner igjen teaterbygget på Engen. Der han var informasjonssekretær. Først i to år fra 1972, så i elleve år fra 1976, etter at engelsk hovedfag var i boks. Fire teatersjefer fikk han med seg: Knut Thomassen, Sven Henning, Kjetil Bang-Hansen og Tom Remlov. Applaus!

Fra 1987 ble hjemmekontoret i Proms gate 9 hans litterære base camp. Det er her telefonen ringer når Anne Grosvold vil ha ham med i et nytt Bokbad eller en pensjonistforening vil ha et kåseri.

Eller når Norli eller Gyldendal eller Bymisjonen eller Vesta eller BT eller Stundesløse eller teatret eller Forfatterforeningen eller Hans Bru eller BA eller Statoil eller Nykirken eller Varg Veum skal ha fatt på ham.

I byen der nede er desemberdagen allerede dimmet. Et blålys kjører slalåm på Nygårdsbroen. Domkirken er i gang igjen.

Og utenfor Den Nationale Scene lyser en rød lykt.

The rest is Veum.

UTSIKT: Fra Fjellveiens promenade kan Gunnar Staalesen følge sine spor i bygatene der nede.<p/> SPOR: Fra Nordnes til Proms gate. Etapper i et forfatterliv. Gunnar Staalesens.<p/>FOTO: HELGE SUNDE