– PRESTEN. Læreren. Storbonden. Lensmannen.Astrid Hermansen (38) står i den 200 kvadratmeter store ballsalen sin, under et regn av krystallprismer, og snakker om Norge slik det engang var, før kriger og Gerhardsen og ujamningssamfunnet. Fløyelssetene og mahognistolene og brokadegardinene og Astrids forfedre på veggen forholder seg tause. De har sett så mye gjennom de siste 150 årene. Herskap og tjenere, statsmenn og stjerner fra Norges kulturstorhetstid.

Nå ser de Astrid, niende generasjon på herskapelige Sælid Gård, i fleecejakke og flekkete bukse i en pause fra malerarbeidet i hagen. Astrid lar hånden gli over de tykke lintapetene som har begynt rive seg løs fra veggen. Fukt, kulde og råte spiser sakte opp det herskapelige interiøret, gnager bort de siste restene av storhetstiden.

– Presten, læreren, storbonden og lensmannen, sier Astrid.

– De pleide å være på topp i samfunnet. Nå er de på bånn.

Hun sier det med undring, men uten bitterhet. Det finnes jo ingen vei tilbake.

– Før i tiden satt de jo bare på pynt, særlig kvinnfolkene. Det hadde jeg aldri orket. Nei, vettuhva!

FOR 100 ÅR SIDEN hadde familien på Sælid Gaard en stab på 104 personer. Det herskapelige huset ble reist midt på 1800-tallet av Andreas Sæhlie, storbonde, brennevinsgründer og stortingsmann.

– Den gang var det fire bordsettinger ved hvert måltid. En for herrefolket, en for tjenestefolket, en for drengene og en for håndverkerne. Her var egne gartnere som passet hagen, og snekkere som holdt huset ved like, forteller Astrid.

I dag er familien Hermansen både herskap og tjenere i det 1200-kvadratmeter-store huset. Den vesle familien på fire bor i en liten krok av det gedigne bygget, som er fylt med antikviteter, malerier og flotte tepper.

Til daglig jobber Astrid ved Norsk Tipping på Hamar. Mannen Jan Tore er snekker. I tillegg driver de gården på 600 mål.

– Vi bruker all tiden vi har på å forsøke å holde dette ved like, sier Jan Tore.

– Det er en livsstil. Men på en måte er det et mareritt å arve noe sånt. Det er ikke så morsomt.

«De som har hatt og har privilegier, må forstå at friheten ikke blir mindre verd for den enkelte fordi om hele folket blir delaktig i dem. Tvert imot. En fribåren nordmann bør ikke føle seg helt fri før han vet at alle hans landsmenn også er fylt av den samme rike gleden, som bare følelsen av full frihet kan gi».

Einar Gerhardsen, 1. mai i Oslo, 1947

VI NORDMENN liker likhet. Faktisk liker vi det mer enn noensinne.

– Likhetstanken har hatt økende oppslutning de siste 15 årene, og står veldig sterkt i Norge, sier Erik Dalen, direktør i Synovate (tidligere MMI).

Annethvert år lager de en diger undersøkelse kalt Norsk Monitor, der de «beskriver det norske verdilandskapet». Likhetstanken er inngrodd i Norge, sier Dalen. Større aksept for ulikhet hadde et blaff mellom 1985 og 1993, omtrent sammenfallende med jappetiden. Siden den gang har folket ønsket seg mindre forskjeller mellom fattig og rik.

– Spesielt etter årtusenskiftet har dette forsterket seg, kanskje fordi forskjellene ble større og mange begynte å vise rikdommen sin på en måte vi ikke var vant til, sier Dalen.

– Folk har også sett næringstoppene gi seg selv kjempebonuser og fallskjermer som har vært hinsides all fornuft. Det tror jeg har forsterket likhetstanken de siste årene.

Dalen minner om at Norge aldri har hatt adel, og sier at selv svenskene aksepterer større sosiale forskjeller enn oss.

Astrid Hermansen savner heller ikke tjenere og det herskapelige livet hennes forfedre levde.

– Jeg skulle ønske at vi hadde midler til å ta bedre vare på huset, selvsagt. Slik det er nå har vi for eksempel ikke råd til å varme det opp. Men vi klager ikke, altså. Vi har valgt det selv.

KONG HAAKON sov her, sier Astrid, og peker på den kongelige sengen.

Det staselige soverommet sto alltid parat til kongefamilien, og står der ennå, falmet men ellers uendret.

Siste gang de kongelige var på besøk var i 1940, like før de flyktet fra landet med tyskerne i hælene.

Astrid forteller historien om den mistenkelige telefonen som plutselig kom, om tyskerne som dukket opp ute i gården, bare minutter etter at Kong Haakon og familien hadde hastet av gårde.

Det er familiehistorie, og det er Norgeshistorie.

Det var den gode akevitten som gjorde Andreas Sæhlie rik. Den var familiens stolthet, prisbelønt og viden kjent. Etter at staten innførte Vinmonopolet var det imidlertid stopp. Brenneriet ble lagt ned. Og gårdsdriften ble stadig mindre lønnsom. I en lang periode var det tre ugifte søstre som bodde på gården og lot driften forfalle. Den store eiendommen ble spist opp av veier og kommunal utbygging. Nå ønsker staten å legge en utvidet E6 rett gjennom hagen.

– Det kommer til å ødelegge eiendommen fullstedig, sier Astrid.

Sælid Gård ble etterhvert innhentet av sosialdemokratiet. Det var ikke lenger lønnsomt å ha folk ansatt for å vedlikeholde gården, til det ble lønnskostnader og avgifter for høye.

På femtitallet havnet eierskapet til slutt hos Astrids foreldre. De jobbet hardt i mange år med å holde gården ved like og få det til å gå rundt økonomisk.

Moren, Kirsten Holm (70), er i dag enke og bor i en leilighet på Hamar. Ved dissestativet i hagen bøyer hun seg frem og sier fortrolig:

– Det er så deilig å bo i en moderne leilighet at du aner det ikke.

Hun trykker håndflaten mot halsen, gjør det universelle druknetegnet.

– Jeg hadde hus og hage opp til her. Nå er jeg endelig fri.

ER KLASSEREISEN OVER? Har vi nådd målet?

– Det har vi nok ikke, sier sosiolog Tone Fløtten. Hun er forskningssjef på Fafo og studerer utviklingen av samfunnet vårt.

– Vi vil aldri komme til et punkt der vi kan si at «nå!» har vi funnet Velferdsstaten med stor V. Det er en prosess som hele tiden må justeres og reformeres, sier hun.

Det siste året har Fløtten og en gruppe av våre klokeste hoder studert forskjellene mellom fattig og rik i Norge på oppdrag fra finansminister Kristin Halvorsen. Gruppen, med det uspreke navnet Fordelingsutvalget, leverte sin tilstandsrapport i mai.

Konklusjonen er klar: vi må jobbe for å fordele godene enda bedre.

Forskjeller handler ikke bare om penger og rikdom, men også om helse, utdanning, og såkalt kulturell kapital.

Det er ingen debatt i Norge i dag om hvorvidt vi skal ha et velferdssamfunn eller ikke, mener Fløtten.

– Det er bred enighet om hva slags samfunn vi skal ha. At flest mulig skal være i arbeid, og at godene fordeles på en rettferdig måte, sier hun.

Den politiske uenigheten her i landet dreier seg om hvor mye som skal fordeles, hvordan det skal skje og hvor sterkt staten skal involvere seg.

– Høyre— og venstresiden i norsk politikk la til side gamle stridigheter for å bygge velferdssamfunnet etter krigen. Den første store justeringen kom på syttitallet, da forskjellige kriser satte systemet på prøve, forklarer Fløtten.

Siden har vi gjort både små og store justeringer på Det Norske Hus, som Thorbjørn Jagland kalte det.

– Er vi kommet over i en oppussingsfase, der huset er ferdig?

– Noe av det vi driver med er oppussing, andre ting er større forandringer. Vi bygger om, og i noen tilfeller bygger vi ut. De store reformene på nittitallet, i helsevesenet og skolen, er eksempeler på det. NAV-reformene er et annet eksempel.

DET FINNES LIKEVEL noen som slett ikke synes det er en god idé å fordele godene. Det bittelille partiet Det liberalistiske folkeparti (DLF) mener velferdsstaten er umoralsk, og vil legge ned hele røkla. «Velferdsstaten er uforenlig med et stabilt og harmonisk velstandssamfunn,» står det i programmet deres.

– Vi vil at alle støtteordninger skal vekk, sier partiets leder, Vidar Martinsen.

– Hvert individ har rett til å styre sitt eget liv. Foretar man gode valg, får det gode konsekvenser. I dag lesses konsekvensene for dårlige valg over på andre.

DLF vil fjerne alt fra barnetrygd til alderstrygd og privatisere alt utenom politi, rettvesen og militære. Selv mennesker med alvorlig handikap får ingen statlig nåde i Martinsens program.

– Frivillige ordninger må ivareta dem som ikke kan klare seg selv, mener han.

– Men du jobber selv i staten?

– Hahaha, sier Martinsen.

DLP fikk rundt 300 stemmer ved siste stortingsvalg.

DET ER IKKE SÅ OFTE vi diskuterer problemene ved velferdssamfunnet på en overordnet måte, sier filosof Lars Fr. Svendsen ved UiB, som nylig utga en bok om liberalisme. En velferdsstat som går for langt kan knuse folk med sine gode hensikter, mener han.

– I Norge er vi for likhet og frihet og rettferdighet, men hva legger vi egentlig i det? Er det like muligheter eller like resultater vi er opptatt av, spør Svendsen.

Alle skal være sikret en grunnleggende velferd, mener filosofen, men setter spørsmålstegn ved et samfunn der stadig flere lever på trygd og blir en permanent underklasse fordi incentivene til å komme i arbeid er for svake.

– Dette er et av de største problemene med velferdssamfunnet. Men det er liten politisk vilje til å gjøre noe med det, fordi man ikke vil bli beskyldt for å være usosial. Det er lite salgbart i Norge, sier Svendsen.

«Det er bred oppslutning om [enkelte] likhetsprinsipper, som likhet for loven og lik stemmerett. Visse former for likhet ser ut til å begrunne seg selv. Men det står strid om økonomisk likhet. Likevel kan det være grunn til å merke seg at økonomisk ulikhet normalt må begrunnes, for eksempel at økonomisk ulikhet fremmer økonomisk vekst, eller at de velstående har fortjent sin velstand ved hardt arbeid.»

Fordelingsutvalgets rapport, mai 2009

DET HENDER AT mumling bak hennes rygg kommer Astrid for øret.

– Jeg vet at noen kaller meg «dronninga». Da jeg var liten kalte de gården for «slottet». Det syntes jeg er leit, sier hun.

– Hadde de bare visst hvor hardt vi jobber.

Flere av ferieukene til Astrid og Jan Tore går med til å olje og pusse på de antikke møblene. I biblioteket trekker hun ned en håndmalt rullegardin i halvveis oppløsning. I hyllene står verdifulle førsteutgaver og bøker med mange 100 års familiehistorie.

– Min drøm er å kunne hatt så mye penger at jeg kunne ta meg fri i tre år og gått gjennom alt dette, sier hun og peker på det rikholdige biblioteket.

Solen gløtter inn gjennom revnene i gardinen.

– Da ville jeg gått gjennom alt, og lært hva som egentlig er her. Og virkelig nyte det.

Er velferdssamfunnet vårt vellykket? Er vi blitt for like? Eller bør vi ha enda mindre forskjeller mellom fattig og rik?

Marita Aarekol
Marita Aarekol
Marita Aarekol
Marita Aarekol