Vått. Mørkt. Knirkende Audi-dører åpnes og en stokk kommer ut. Omsider følger en gammel dame etter, ut i den kalde søndagskvelden på Davanger.

Inne er det varmt.

— Hallo, kjendis, smiler en mildt grånende dame som stavrer seg inn. I bedehuset Arken står Olav Skråmestø (79) og håndhilser så furugolvet gynger.

Helten fra Meland

Varm velkomst. En dame stikker til oss salmeboken «Evangelietoner». Rødt kunstskinn mot blå plaststoler. Alltid kjekt med nye sjeler.

I kveld seiler Arken av gårde med kun tre arter om bord: Gamle menn, gamle damer - og Olav Skråmestø.

Med denne predikanten er enhver introduksjon unødvendig. Alle her i pinsemenigheten er på fornavn med Olav. Men det skal likevel godt gjøres ikke å nevne forrige ukes hendelser.

Da 79-åringen ble ukens store helt etter å ha funnet og reddet en nabo som hadde vært savnet i halvannet døgn hjemme i Meland.

— Det er ingen tvil om at Gud var med, sa Olav til avisene da.

Salme #470

Om Gud var med ute i skauen der ute i Nordhordland, så er han i høyeste grad også her også. Akkurat nå i salme #470, «Skjøre hvileplass ved Jesu hjerte». Holger Davidsen klemmer til med trekkspillet. Så trør salen til med en voldsom entusiasme.

«Jesus lever» roper det sirlig broderte bildet bak talerstolen.

Da er det verre med Technics-orgelet.

— Teknikken har sviktet i kveld, sier Davidsen fra talerstolen.

— Det går bra, svarer Skråmestø. - Da bare synger vi dobbelt så kraftig.

— Ja, kjære Jesus. Ja! Ja! Kjære Jesus, messes det jevnt og trutt fra benk fem.

Mye tro, lite tvil

I kveld har 22 mennesker dukket opp. Mye strikkejakker og kremting. Grape soda på talerstolen . «La meg få leve mitt liv helt for deg», synger koret som nå har materialisert seg på podiet. Fullt trøkk fra trekkspillet. Intens, usminket sangglede.

På tide med kveldens hovedattraksjon. Olav Skråmestø har nesten ikke åpnet kjeften før damen på rad tre har lent seg over til venninnen og gispet «han er så flink!».

— Ja! Ja! Kjære Jesus! Kjære frelser, messer mannen på benk fem.

Ikke at den hvithårete damen på rad fire får med seg mye av det glade budskap. Hun sitter ned høreapparatet i neven og prøver fortvilt å montere det riktig sammen.

Gamle sanger om igjen

Med en klar, kraftig røst som mang en rockemusiker kunne misunt ham, står Olav Skråmestø på talerstolen og synger gamle Aage Samuelsen-sanger. Og forteller Aage Samuelsen-historier. Som om de gangen Samuelsen ble spurt om han trodde Gud var humorist.

— Ja, svarte Samuelsen. - Han har jo skapt meg.

Salen fniser. Skråmestø gliser. Han suger til seg all oppmerksomhet i rommet, der han dundrer av gårde i Herrens glade vervekampanje. Syngende, spøkende, leende. Mye humor.

— Men humoristen i meg er ikke konfirmert ennå, smiler Olav Skråmestø.

— Hvis noen har lyst til å takke Gud, så er det sikkert tid til det nå, sier Olav Skråmestø.

Menigheten lar seg ikke be to ganger. Den lille flettekurven blir tømt med gule post it-lapper

Bønn for et barnebarn som er kommet skjevt ut. Bønn for en som har vansker for å gå. Bønn for en som er operert for kreft.

Veien. Sannheten. Livet.

— Jeg har fast turnus på sjukeheimen på Frekhaug. Der satt det en dame som sa «det er fælt så du gauler», sier søndagens superstjerne.

— Men jeg har nå tenkt å fortsette, jeg. Både med syngingen og gaulingen, flirer 79-åringen.

En godt voksen dame kommer bort til BTs utsendte og betror oss at hun egentlig har gitt seg med trekkspillingen. Men når hun ser Davidsen og Skråmestø spille slik, får hun jammen lyst til å begynne å spille igjen.

En annen minst like voksen dame går bort til fotografen og gir ham en klem. - Jeg er så glad i ungdommen, sier hun og takker for seg.

— Ja! Ja! Kjære Jesus! Kjære frelser, messer mannen på benk fem.

Søndagsmøtet er over.

Ute har det sluttet å regne.

Bestrålet i vårsolens herlige glød

som rose i Salem jeg står

VARM VELKOMST: Olav Skråmestø er bedehusenes superstjerne. 79 år gammel er han fremdeles i full fart rundt på vestlandske bedehus.
Helge Skodvin