GITARENE er skinnende blanke. Marit slår på strengene med hele hånden. Irene bruker fingrene til å klimpre. Lyset faller inn gjennom de små vinduene i korset på veggen til Knarvik misjonshus. Stemmene snor seg sammen i enkel harmoni. Et lite øyeblikk er det som om verden har stått stille. Som om ingenting har forandret seg og lykken fremdeles er et stort fang å hvile i når møtene blir for lange.

Mens verden utenfor raser av gårde har Marit og Irene stått kveld etter kveld, i bedehus, kirker, møtetelt og forsamlingslokaler, fra Finnmarkskysten til trange vestlandsfjorder og indre sørlandsbygder. Budskapet har ikke rikket seg en millimeter. Fremdeles er det makt i de foldede hender. Fremdeles er det Jesus som setter hver en synder fri.

GUDEGITT connection sier Irene Krokeide Alnes når hun beskriver sitt aller første møte med Marit Stokken. De hadde knapt fylt 20 år da den daværende generalsekretæren i Indremisjonsforbundet fant ut at jentene burde slå seg sammen og forkynne Guds ord. Med foldeskjørt, m usefletter, gitarer og fire innøvde sanger i bagasjen tok de bussen til Askøy. Selv om begge hørte til i bedehusmiljøet på Vestlandet, visste ungjentene ingenting om hverandre. Nå skulle de plutselig synge, be og bo sammen i flere dager.

— Alt stemte fra første stund. Vi kunne kommunisere både åndelig og menneskelig. Du kan si at vi fant tonen, sier Irene.

De sjenerte 20-åringene klarte ikke å synge og vitne lenger enn i fem til ti minutter av gangen, men ledelsen i et av de første bedehusene de besøkte, var likevel svært så fornøyde. En kvinne i Blomvåg i Øygarden ble frelst og vekkelsen i emning. Forsamlingen ville ha flere møter. Marit og Irene fikk sjokk.

— Først sa at vi ikke hadde tro til å fortsette, men sannheten var at vi ikke kunne flere sanger. Vi hadde holdt hver våre to vitnesbyrd og sagt alt det vi kom på, forteller Marit.

Men Herren ser til sine. Ungjentene foldet hendene og la frem problemet sitt. Fire dager på bedehuset ble til seks uker. De øvde inn nye sanger og fikk nye vitnesbyrd. Etter suksessen på Askøy fortsatte Marit og Irene å reise. I første omgang var de engasjert av Indremisjonsforbundet for ett år. Nå nærmer de seg 60 og holder på fremdeles.

— MARITog Irene det nærmeste man kommer kjendiser på bedehusene. Det er egentlig et merkelig fenomen. Uansett hvor de kommer, så trekker de veldig mye folk. Det er ikke bare voksne, men ungdommer også, sier Torgeir Hauge som er medieleder i Indremisjonsforbundet.

I 1976 kom den første platen og gjorde dem kjente også utenfor den indre indremisjonskretsen. Siden har det kommet 19 utgivelser til. Nå har det totale salget bikket 150.000 eksemplarer.

Men kjendislivet innenfor bedehusveggene er noen lysår fra den tradisjonelle idoltilværelsen utenfor. "Fansen" som er i ferd med å finne plassene sine i Knarvik Misjonshus denne torsdagskvelden sloss ikke om de beste plassene på første rad. Riften står om benkene bakerst i det lyse lokalet. Det hjelper ikke at Marit og Irene lokker og ber. Når møtet begynner går en usynlig linje ved rad nummer fire. Lenger frem enn det er det ingen nordhordlendinger som våger seg.

32 UKERi året er Marit på farten med gudsordet. Irene har nøyd seg med 50 prosent stilling og 18 reiseuker etter at hun giftet seg og flyttet til Godøya på Sunnmøre tidlig på 80-tallet. Begge trodde familieliv og barn skulle sette en stopper for reisingen. Men slik ble det ikke. Allerede mens sønnen Jan var baby kom den første forespørselen. Forsamlingen som ville ha besøk var så ivrige at de stilte med egen barnevakt. Dermed ble duoen til trio for en periode. Når Irenes ektemann var ute på fiske, pakket hun kofferten, tok med seg sønnen og reiste til neste bedehus. Han ble raskt en dreven kar innen vekkelse. Ved en anledning nærmet det seg slutten av et møte. Marit og Irene hadde invitert til forbønn og frelse ved alterringen, men ingen våget seg frem. Da går 5-åringen resolutt ut i midtgangen og vinker bestemt med armene for å få fortgang i sakene.

— Først ble jeg flau og ville prøve å stoppe han. Men folk ble rørt av gutten og begynte å komme frem, sier Irene.

KJENDISSTATUSEN liker ingen av dem å snakke om. De ser det ikke på den måten. Den reisende tilværelsen som sangevangelister har de valgt fordi Gud ga dem et kall.

— Noen ganger har det vært tøft. Det er ikke alltid vi har hatt like lyst til å gå på møte. Å stå frem for en forsamling og yte noe kan være vanskelig. Men Gud har en plan med livet vårt. Vi opplever stor glede og velsignelse i tjenesten vår. Det er fantastisk å være vitne til at Jesus møter mennesker som har det tøft, sier Marit.

De overlater vanskelige teologiske spørsmål til andre. En sangevangelist forkynner det enkle budskapet om Jesus. Men Gudsordet har fått trange kår. Selv om Marit og Irene trekker mye folk, er det blitt langt mellom vekkelsene der folk i alle aldre strømmer til bedehusene for å bli frelst. De mener det er avkristningen av skolen som er årsaken.

— Folk flest kjente bibelhistorien og salmeversene på en helt annen måte før. Nå er det mange som ikke vet noe om Jesus. Behovet for det åndelige er jo like stort. Nå prøver mange healing og New Age i stedet for Bibelen. Det er vår store sorg, sier Irene.

I LØPET av 37 år har det blitt mange timer på landeveien og uendelig mange dager hjemmefra. Få har sett så mange forskjellige stuer som Marit og Irene. Nesten uansett hvor i landet de kommer er innkvarteringen hos private. Får de hvert sitt rom og et lite bord til bibel og PC er det ren luksus. Men Marit og Irene tåler å dele små kott også. Dårlige erfaringer med vertskapet kan de telle på en hånd.

— Folkene vi treffer er i veldig forskjellige livssituasjoner. Noen er i sorg, noen er travle småbarnsfamilier. Det er ekstremt lærerikt, sier Marit.

Noen få år etter at Irene giftet seg og flyttet til Sunnmøre kom Marit etter. Det var praktisk å bo i nærheten når de likevel samarbeidet så tett. Selv har hun aldri giftet seg.

— Vi er blitt som søstre, sier Irene.

FORSAMLINGEN bak fjerde rad i Knarvik Misjonshus ler høyt når Marit forteller om damen som ikke kunne tro at de skulle få besøk av de kjente sangevangelistene.

— Marit og Irene, lever de virkelig fremdeles? spurte hun.

Møtet nærmer seg slutten. Lappene med bønneemner er lest opp. Talen er ferdig. Det siste verset av den tostemte sangen henger igjen i veggene. De blanke gitarene pakkes ned i enda blankere gitarkasser.

Gjensynet med barndommen er forbi. Utenfor venter verden.