KAREN KRISTINE BLÅGESTAD

— Det var det som var alternativet. Turgåing. Eller for å forklare bedre: Mer fritid til meg selv og familien, utdyper Herman Friele.

Men kaffebaronen bestemte seg for kampen om ordførersete i Bergen. Intet mindre. Til sin egen og alle andres store forbløffelse. Turgåing har nå alltid vært for slappe folk. Herman Friele kler bedre action, for å si det på sobert bergensk. Det er full pedal med denne 59 år gamle mannen, om han sitter i en av sine smekre biler, handler kaffe eller nå altså - skal ta hovedfag i bergenspolitikk på et lite år. Et ganske krevende fag, vil nok mange si. Med svært få vekttall. Lite utbytte å hente ut.

Men den første halvannen uken har gått bra. Herman Friele er døpt. Pressen har ringt sekretærene ned på Kaffehuset Friele, politiske kommentatorer, folkedypet, kolleger fra næringslivet og politiske motstandere har alle sagt sin mening.

Og det er overveldende. Med unntak av en nokså spak BA-kommentator som Friele elegant og sjarmerende sablet ned i et tv-studio har det vært ros, heder, godord, glede og gammen. Fortsetter det slik kan partiet Høyre hente stemmer fra sfærer i vårt samfunn gode høyrefolk ikke kjenner - men bare har hørt om. Selv den av og til litt overivrige kapitalistfienden Gjelsvik mistet sin sedvanlige aggresjon i møte med den vennlige Herman. Og en Gjelsvik uten aggresjon er ikke mye verd - han innrømmet selv etter tv-debatten, at ett minutt til der da, så hadde de vært hjertens enige.

Det er med andre ord en høyt uttalt bergensk begeistring for denne mannen og Anne-Grete Strøm-Erichsen og dess like har nok fått noe alvorlig å tenke på. Et spøkelse som hjemsøker dem natt og dag er atskillig mer grufullt dvele ved enn syltynne skolebudsjetter og fraværet av sykehjemsplasser. Herman Friele. Uæh. Han kommer og tar dem.

En suksessfylt, varmhjertet, humørfylt, erkebergensk kapitalist er ikke drømmemotstanderen til de røde krefter i Rådhuset. Eller som Herman Friele så distansert kaller dem: Den sosialistiske side. Selv ønsker han at «den sosialistiske side» velger seg nettopp Strøm-Erichsen som ordførerkandidat. Simpelthen fordi han liker henne. Respekterer henne. Det vil bli balanse i matchen. Og fair play.

Etter at den første stormen har lagt seg til å hvile for en aldri så liten stund, virker kaffekongen selv dypt rørt over mottakelsen hans plutselig politikerdebut har fått. Han drikker litt kaffe fra sin kopp på møterommet i Kaffehuset og kjenner litt etter:

— Som menneske, nesten smatter han og ser søkende ut i luften.

— Som menneske, gjentar han, fester blikket på oss og fortsetter:

— Tror jeg pinadø jeg er blitt en lykkelig fyr.

Så ler han godt. Og det er umulig å forklare hvordan. Det er bare Herman Friele i hele verden som ler slik. Til tross for at han har en meget smittsom latter.

Det finnes noen - tilsynelatende noen få - som synes Høyres nominasjonskomité har gjort en oppsiktsvekkende dårlig jobb. At både de og Herman Friele håner og spytter på det norske demokratiet. Her går liksom utslitte husmødre, travle småbarnspappaer, bitre pensjonister, desillusjonerte idealister og fremdeles troende idealister, engasjerte ungdommer, naive fremtidsmotstandere og like naive fremtidselskere, politiske broilere og ambisiøse klatrere i det ene gruppemøte etter det andre. De går i bydelsstyremøter og nominasjonsmøter, i partimøter og lokallagsmøter og i en rekke talløse og navnløse komitémøter og den ene dokumenthaugen etter den andre er blitt gjennomlest og gjennomsøkt. Og sakte, svært sakte har de meislet ut en praktisk, kompromissfylt og grå politikk etter trøttsomme, seige, verbale tautrekkinger, som er så lange at avisene verken makter eller gidder skrive om det.

Så kommer Herman kjørende. I fin bil. Rett fra eksotiske verdenshjørner, skal man tro reklamen. Kaffebransjens superstjerne. Og skal ha det gjeveste setet og smykke rundt sin rike nakke. Sympatisk og med et vesen så vinnende at avisene stiller med journalister i alle genre og vil sitere ham på hvert eneste ord og ha bilde fra hver vinkel. Den eneste usympatiske egenskapen det er mulig å grave opp om denne bergenseren, er nettopp at han er så suksessrik. Det kan bli for mye, for mange.

— Jeg kan se at jeg representerer eller symboliserer noe som mange mennesker er negative til. Det er helt soleklart. Men jeg tror det er et veldig stort mindretall.

Så ler han plutselig godt.

— Hørte du hva jeg sa? Et veldig stort mindretall?

Så ler han enda mer. Men begynner å snakke alvor igjen. Eller politikk, som det heter:

— Det er klart det er snakk om en viss amerikanisering. Men lokalpolitikken i dag kan være utydelig. Det at det blir en viss personfokusering skaper engasjement og det skaper energi. Det blir fargerikt, lettere å gripe fatt i. Men jeg vil - i tilfelle jeg blir valgt - ikke bare være et smykkestativ. Det er bortkastet tid både for meg og Høyre. Det må fylles med innhold. Form og innhold må gå parallelt. Jeg tror jeg kan kommunisere ut et budskap, selge en vare, men jeg må jo ha en vare.

— Hva skal det bli?

— Jeg vil ikke være konkret på sak ennå. Men jeg har lyst å være med å skape en holdningsendring, en attitude som gjør det lettere å få til noe. At kommunepolitikken ikke blir noe som legger hindringer i veien, men noe som åpner for vekst, dynamikk og næring. Og så har jeg et ønske om å forenkle politiske prosesser.

Så lener han seg frem med et lurt glimt og spør:

— Synes du ikke jeg begynner prate som en politiker?

— Jo. Jeg synes du har lært utrolig mye på veldig kort tid.

— Ja, konstaterer han fornøyd, og tilføyer:

— Jeg synes det lyder fint.

Da Herman var liten var han så sjenert at han rygget inn i et rom hvis det var fremmede der. Så snudde han seg så fort han kunne, nesten ropte hallo, og styrtet på dør igjen det bena kunne bære ham. Det kan man på mange måter slå fast at Herman Friele har sluttet med nå. Han rygger sjeldnere og sjeldnere inn i rom når han skal hilse på fremmede mennesker. Han har en ro og trygghet det er behagelig å være i nærheten av. En slik ro mennesker med stor selvtillit har. Og som kanskje gjør at de har mot til å seile inn på den politiske sjøen uten altfor betydelige betenkeligheter.

— Har du mye selvtillit?

— Ja. Det har jeg. Det har jeg fått med årene. Jeg hadde aldri svart på ja på det som yngre.

— Men du har sagt at du ikke har peiling på politikk?

— Ja, kan du tenke deg. Altså, det har jeg tenkt, at jeg må høyne presisjonsnivået når jeg snakker. Etter at jeg hadde sagt det der, at jeg ikke hadde peiling på politikk, så tenkte jeg ... «gu, ko' dom du e' Herman», ler forretningsmannen, legger ansiktet i hånden sin og rister på hodet.

— Det der kommer de til å bruke.

Og det var riktig tenkt av Herman - litt etterpå. Dagen derpå er det stort bilde av en smilende Herman i BT under tittelen «Har ikke peiling på politikk».

— Jeg er jo et politisk menneske. Jeg mente at jeg ikke hadde peiling på partipolitikk, men du vet..., Ja, jeg må nok høyne presisjonsnivået.

— Av alt du ikke har peiling på, hva har du absolutt minst peiling på?

— He, he, he. Jeg tror ikke jeg skal gi den der.

— La oss heller si det slik: Jeg har behov for å sette meg godt inn i politikken, slik at mine utspill og meninger er godt forankret i kunnskap.

— Jeg liker en ledig form. Hvis noen vil kan de mistolke det. Men humøret mitt får de ikke ta fra meg. Jeg liker at det er litt sånn «snagg» i tingene. Litt humor.

— Hvor har du humoren din fra?

— Fra min mors familie.

— Det var et kontant svar?

— Ja. Men det er fra min mors familie. Min mor forteller meg at da hun prøvde fortelle vitser til sin svigerfar, måtte hun alltid komme med en laaang forklaring etterpå. De likte humor, men de forsto det ikke. Hos min mors familie (født Martens) boblet det over.

Herman Friele tilhører ikke den typen mennesker som tidlig utmerket seg. Han sier selv at hvis noen hadde kommet til han da han var liten og fortalt at han skulle fikse tingene «ganske bra», som han beskjedent sier, så hadde han ikke trodd det. Han satt forknytt av sjenerthet med de tykkeste brillene så langt bak i klassen han klarte og konsentrerte dypt om alt annet enn det læreren sa. Han var ikke noe skolelys.

— Jeg har aldri følt det som et kors at jeg skulle overta kaffehuset. Tvert imot har jeg tenkt at ka' honen sku' jeg gjort hvis ikke det var kaffe.

En stund hadde han riktignok interesse for arkeologi. Og juridisk disiplin har alltid tiltalt ham. Men om han ikke var et skolelys, så var det kimen til noe annet i ham, fra svært ung alder.

— En gang kom min far hjem fra Amerika med en leke, en slags kikkert man kunne se to bilder i samtidig. Det var en sjelden leke, jeg var nok den første som hadde sånn. Vi bodde i Ole Irgensvei og jeg gikk ut til bussen og sa til sjåføren at hvis han tok meg med skulle han få se en gang i den. Jeg ble borte lenge. Min mor trodde jeg var kidnappet. Da hadde jeg trafikkert på den måten med buss overalt i Bergen. Jeg hadde vært på Minde, Laksevåg, Sandviken og de fant meg til sist langt borti Mulen. Svært fornøyd.

Da dette forretningstalentet blottet seg var ikke engang Herman begynt på skolen. Da han nettopp var begynt på sin tvilsomme skolegang husker han at Friele feiret ærverdige 150 årsjubileum i Grand selskapslokaler. Alle ansatte var invitert på fin middag og det var lagt ut sigarer til arbeiderne. Men de gikk lille Herman og samlet inn, for siden å selge til de samme middagsgjestene.

— Jeg tror jeg tjente bortimot to hundre kroner. Og den gangen var det en voldsom sum med penger.

Så ler han godt.

Herman Frieles mor har sagt ham at hun er forbauset over at hun ikke finner igjen noe av hans barndoms sjenerthet nå.

— Savner hun den?

— Hun har vel antydet noe om den gylne middelvei, ler Friele, og forteller at hans mor er den eneste personen som mistenker han for å være PR-kåt. Selv sier han at han definitivt ikke er det, og det er heller ingen andre som tillegger ham, men Hermans mor har nå likevel sine tvil.

Det er slik med gamle penger , familiefirmaer og to hundre år gamle forretningstradisjoner at det følger en viss etikette og etikk med. Friele-familien er intet unntak. Herman sier selv han er født uendelig heldig og at nettopp det medfølger stort ansvar. Selv om man har penger på bok og i kaffe og i eiendom skal man være ydmyk og respektere sine medmennesker, som ikke har vært så heldige.

— Sånn at når man blir spurt om å gjøre nytte for seg - så skal man gjøre det. Jeg sier ikke at jeg sitter i Røde Kors-møter hele tiden, men jeg vil gjerne gjøre nytte. Jeg tror jeg kan bidra med noe.

Og det ser ut som bergenserene kan være villige til å - i hvert fall vurdere - å gi denne mannen en sjanse. Den hyllesten og mottakelsen han har fått kan være på grunn av flere ting. Det kan være at mennesker værer at Herman Friele går for å være et generøst og varmt menneske, en rastløs, klarsynt eneveldig demokrat - som nok skal få det hardt i møte med parlamentarismen - som de tror kan få fart og farge på byen. Eller så liker de ham fordi de er stolt av ham. Også merker nok bergensere også at Friele selv er veldig, veldig glad i sin fødeby Bergen og det, det, er bergenske velgere svake for.

Men noen stemmer kan han se langt etter. Og det er fra sine kolleger og ansatte på Kaffehuset Friele. Der kommer han ikke til hente en eneste ny Høyre-velger. Det har flere sagt klart ifra om. De vil nemlig ikke miste ham. Da blir det kjedelig på jobben.

— Det har vært hyggelig med all denne responsen, sier Herman Friele.

— Men den kommer nok, den dagen de skal korsfestes meg.

— Hvem ble mest overrasket over din politiske debut? spør vi, og da Herman Friele seg lenge om. Grunner og tenker:

— Jeg ble nok mest forbauset selv.