MAREN NÆSS OLSEN

— Opp, ned, vi skifter fot, hei!

«Du skal kvila som en fogel», synger svensken som siver ut av høyttalerne. Ruth Alværn (71) hviler ikke et sekund. Hun står og småhopper på scenen, damene (og én mann, på bakerste rekke) står foran hver sin stol og følger bevegelsene som best de kan.

— Ååååå, balansen, jenter!

Vietnameserne på første rad svinger på armer og bein, bosnierne lengre bak aper etter, trimgruppens eldste, Graciela Ibacaehe (90) fra Chile, henger med. Hun forstår ikke ordene, men hva gjør vel det, når kroppsspråket er internasjonalt?

— Noen skjønner ikke bæret av det jeg sier, men de er glade, sier Ruth.

Og det er tross alt det viktigste.

Politikk forbudt

De lever i eksil. De kan lite norsk, og blir lett isolert. Noen av dem er helt alene i Norge, uten en eneste slektning. Hver uke møter over 20 damer i sin beste alder opp på trimgruppen Ruth leder.

— Ingen kan språket skikkelig, men kroppsspråket taler for alt. Enkelte er helt alene, og venter bare på hva som skal skje neste onsdag, sier Ruth.

I syv år har damene trimmet sammen. Noen faller fra, andre kommer til, de fleste kommer hver eneste gang.

— Det vi har felles er at vi er eldre, og har lyst til å holde kroppen ved like, sier Ruth.

Ingen får lov til å diskutere politikk, kultur og hudfarge på onsdager mellom to og tre.

— Det er derfor det er blitt så vellykket. Jeg er stolt over å kunne si at jeg ikke vet hvor mange muslimer det er i gruppen. Religion er ikke tema her, slår Ruth fast.

Venner på hvert sitt språk

Graciela griper armen til Ruth, vietnameserne griper armene til colombianerne, og hopp og sprett og tjo og hei, så snurrer hele verden rundt på parketten på Internasjonalt Kulturhus, armkrok i armkrok.

Damene kommer fra Vietnam, Bosnia, Colombia, Chile, og sikkert noen land til. Og trimgruppen har fostret mange vennskap over landegrensene. En vietnamesisk, en colombiansk og en bosnisk dame er blitt venninner, og går i butikker sammen, selv om ingen av dem skjønner et ord av hva de andre sier.

Etter hvert har også norske damer fått plass i gruppen.

— Jeg fant ut at vi ikke kunne kalle det et integreringsprosjekt uten å ha med nordmenn, sier Ruth.

De norske damene er litt høyere, og blir litt rødere i kinnene, men ellers glir de rett inn.

Tilbake til hverdagen

Damene griper hverandres hender, tramper mot midten og står sammen i en tett, tett ring. Kroppskontakt, frukt og jordbær avrunder trimtimen. Snart venter hverdagen utenfor, en hverdag som kan være tøff.

— Det er trist og veldig vanskelig å gå rundt og ikke bli forstått, forteller Maria Emindaas (75).

Hun drømmer seg et øyeblikk tilbake til hjemlandet. 27. januar 1986 kom hun fra Colombia til Norge sammen med sin norske ektemann. De to snakket alltid spansk sammen.

— Vi var som to dråper vann. Vi var lykkelige fra første til siste stund, sier Maria.

Ett og annet norsk ord har hun plukket opp, men etter 19 år i Norge snakker Maria fortsatt bare spansk. Og hun synes det er vanskelig å bli gammel på feil side av kloden.

Da er det godt å ha en trimgruppe å gå

hver onsdag.

— Her gjør det ikke noe at jeg ikke forstår språket.

SIRKELGYMNASTIKK: Trimtimen går mot slutten, uttøyningen skjer i fellesskap.
ELDST I KLASSEN: Graciela Ibacaehe (90) fra Chile er trimgruppens eldste medlem. Derfor får hun en æresdans med instruktør Ruth Alværn.<br/>Foto: TOR HØVIK
GOD HELSE - GODT LIV: De er eldre, og de vil ta vare på helsen. Da spiller det ingen rolle at damene på eldretrimmen ikke snakker samme språk.