August Rathke var ettersøkt og ble derfor beordret til England etter å ha arbeidet illegalt i Bergen i et år.

Hvem var det som kom med i motstandsarbeidet under krigen? Var det bare kalde, modige fisker, eller tilfeldigheter som avgjorde?

— For mitt vedkommende var det den ene tilfeldigheten etter den andre, forteller August Rathke.

I 2003 kom han med boken «Hilsen til Guri» der han forteller om innsatsen sin i motstandsarbeidet. Det begynte med at moren fikk tilgang til en radio i leiligheten til en tysk dame. Denne lyttet de til når hun var på arbeid. Halv syv om kvelden var det nyhetssending fra London, og August noterte. Lappene leverte han til faren, som fordelte dem i banken der han jobbet som nattevakt, selv distribuerte han til fortrolige klassekamerater på gymnaset. August gikk i klasse med Odny, som han seinere ble gift med, og Lars Martin Høgh. Hans historie forteller BT 8. mai. Begge disse to havnet i tysk fangenskap på Espeland leir, mens Rathke rømte fra det ene dekkstedet til det andre.

Minde-området

August Rathke og Lars Martin Høgh vokste opp på Sandviks-siden, men mange som meldte seg til innsats i England eller deltok i motstandsarbeidet her i byen bodde på Fjøsanger og Minde. Det kan forklares med Rieber-Mohns speidergruppe på Fjøsanger, og Idrettslaget på Minde.

På sammen måte var det med gymnasiaster fra Sydneshaugen som hadde kaptein Mons Haukeland til gymnastikklærer. Fana mannskor dannet også en effektiv Milorggruppe.

Det viktige var at de kjente hverandre fra tidligere, og stolte på hverandre. Mange som ikke hadde slike kontakter lyktes aldri å komme med, i alle fall måtte de «føle seg frem».

Kommunistene

Det var også helt tilfeldig at Rathke kom med i kommunistenes motstandsarbeid, Sab.org.

Lektor Alf Knag, en av lærerne på Signe Høegs gymnas, var sentral i den illegale organisasjonen sammen med lektor Erling Jørstad på Danielsen skole. Knag inviterte Rathke hjem til en studiesirkel, og der ble han spurt om å være redaktør av «Fortroppen», en illegal avis for ungdom som agiterte for sabotasje og geriljaaktivitet.

Kort tid etter ble Knag og Jørstad arrestert og Rathke ettersøkt. I ett år arbeidet han «illegalt» i Bergen med å bygge opp en ungdomsorganisasjon som skulle danne kjernen i Sab.org.

Likvideringsforsøk

I 1947 ble den norske storangiveren Pisani henrettet, men tre ganger tidligere hadde han sluppet unna forsøk på likvidering. Alle tre gangene av Sab.org sine folk.

I de første var August Rathke involvert.

Grunnen var at Pisani infiltrerte gruppen deres. Han lot som han var på flukt.

— Jeg snakket med Pisani, og han ga et troverdig inntrykk. På det tidspunktet hadde jeg ingen annen mulighet enn å ta ham med hjem til mor og far. Der spilte han kortene sine så dyktig at mor røpet at de hadde hatt mange flyktninger boende hos seg tidligere.

Slik havnet Augusts mor, far og søster på Grini, Odny på Espeland.

— Vi skjønte at det kunne ikke være andre enn Pisani som hadde angitt dem, og jeg og «Tom», Willy Valentinsen, planla å ta livet av ham.

Rathke fikk i stand en avtale om møte på Kalfaret og sendte ut to eldre damer for å observere om Pisani var alene. De oppdaget flere vakter i nærheten.

— Neste gang jeg traff på Pisani, spilte jeg helt uskyldig: «Hvor ble du av?» «Jeg var der, jeg.» «Når da?» Klokken 19.» «Nei, nei, det var klokken 9 vi ble enige om.»

«Tom» ble drept

Så avtalte vi et nytt møte neste morgen 5. desember klokken 09.00 på Nøstet.

— Var du der?

— Ja, jeg antok at det var to mulige utganger. Enten ville han prøve å ta meg som sist, eller så ville han se om det var mulig å arbeide seg enda lenger inn i organisasjonen vår. Vi utstyrte oss med håndvåpen, og nærmet oss forsiktig fra Nordnes. Men også denne gangen hadde han livvakter med, så vi trakk oss unna til dekkleiligheten i Vestre Holbergsallmenning.

Dessverre var «Tom» nysgjerrig, og helt unødvendig ble han stoppet i en vanlig passkontroll og skutt da han prøvde å stikke unna.

— Hva med sabotasjehandlingene?

— Natten mellom 25. og 26. november sprengte vi transformatorstasjonene ved Laksevåg verft, BMV i Solheimsviken, Frydenbø Slip og mek. Verksted på Damsgård, i tillegg til rørgaten fra Munkebotn.

Fra sabotasje til vern

Dette ble både ilddåpen og avslutningen. Grunnen var at ledelsen i Sab.org ble arrestert samme dag, og før aksjonen mot skipsverftene fant sted. Vi vet at ledelsen ble angitt, men ikke av hvem.

Etter dette ble det bare noen mindre sabotasjeaksjoner.

Årsaken var også at alle forsto at krigen gikk mot slutten, og Milorg innså at det var viktigere å verne norske installasjoner enn å ødelegge dem. Samfunnets infrastruktur måtte holdes mest mulig intakt.