De to veggene i det flere hundre år gamle torvhuset, står fortsatt støtt som fjell. De vitner om tradisjonell byggeskikk fra Nordhordland og Åsane i en tid da trevirke var mangelvare og hele husgavler, gjerder og torvhus ble bygget som rene kunstverk i stein.

— Det er for galt å ta det ned, det er så utrolig flott bygget, helt etter boken, sier en imponert tørrmurer, Berit Bruvik.

Eikås ca 1925: Tunet til bruk nr 6, Rasmus Eikås. Låve til venstre og fjøs til høgre, og våningshus rett fram. Bustadhuset til Liv Eikås står i dag på ruinane til fjøset og låven. Foto: Rasmus Eikås 1925. Utlånt av Rolf Eikås

— Dette er kjempekjekt. Jeg synes det er flott at noen tar vare på det. I dag er det så mye gammelt som forsvinner og vi får lite å vise til barn og barnebarn av hva forfedrene våre gjorde, sier kollega Inger Myking.De har jobben med å demontere, sortere og, hvis det blir penger nok, sette opp igjen huset 20 meter lenger borte.

Viktig for gården

Torvhuset skulle etter planen vike plassen og bli pyntemur i en rundkjøring. BT har tidligere omtalt tabben som gjorde kjempedugnaden nødvendig. Ny Eikåstunnel og nye veianlegg er nødvendige for trafikksikkerheten i området nå. Nyvinningene blir viktige i hverdagslivet for dagens åsabuer, slik det gamle torvhuset var det for Liv Eikås.

— For oss som drev gård, var torvhuset veldig viktig. Vi skar torven og tørket ute, før vi stablet inne. Vi brukte torv som brensel, for det gav mest varme, sier 89-åringen.

Hun husker godt klyngetunet av 6–7 gårder på toppen av åsen, der som Hjelles Bakeri var. Den unge sognejenten kom til Åsane i 1942 og fant kjærligheten. Han drev den største gården på Eikås og klarte seg, også når de andre gårdbrukerne la ned. Liv og mannen hadde både sauer og kyr. De fikk to små gutter, men allerede da eldstegutten var fem år, døde faren.

Ærer Arne

— Da syklet jeg ned til myndighetene på Eidsvåg, for overformynderiet skulle jo ha et ansvar for guttene. Ingen hadde bil den gangen, men sykkel måtte vi ha, sier Liv.

Fra sitt vindu i Eikåslien, følger hun utviklingen i Vågsbotn. Forandringene er store fra tiden da gårdene var på høyden. Da hun selv bygget nytt gårdshus i 1963, trengte hun ikke lenger å bruke torvhuset. Sønnen Arne var odelsgutt og interessert i stedets historie.

— Han saumfarte hele huset etter bilder til historielaget.

Også Arne døde altfor tidlig. Marianne Herfindal Johannessen, leder for Åsane historielag, har satt i gang en massiv redningsaksjon for å sikre torvhusets fremtid. Hun kjente Arne godt og blir tydelig rørt.

— Når vi redder dette huset, så gjør vi det også litt for ham.

Det er Arnes bror, som nå eier grunnen torvhuset står på.

Byggekunst og nytteverdi

— Magne Eikås har sagt at vi kan bare sette huset der vi vil. Er ikke det helt fantastisk?

— Det er bygget så utrolig fint. Det er bygget med lokal stein av folk som visste hva de gjorde. Innervangen ligger sånn at den låser yttervangen, og vi har ikke funnet verken jord eller løv inne, stråler tørrmurer Berit Bruvik, mens hun stryker fingrene varsomt over steinene.

Her er verken nedsig eller andre tegn på forfall. Bruvik viser at hver stein er lagt slik at huset kan stå til Dovre faller.

Liv Eikås er veldig glad for at noen tar vare på skattene fra hennes ungdom, da torvhusene var uunnværlig for gårdbrukerne.

— Jeg har i grunnen ikke forstått hvorfor ikke torvhuset har blitt vernet for lenge siden.

Kjøp en stein

Bare å bygge opp igjen de to murene, vil koste 285000 kroner, ifølge historielaget. Penger de fortsatt ikke har. Men ildsjelene i Åsane Historielag har har bestemt seg. Det gamle steinhuset på Eikås skal reddes. Nå selger de andeler i torvhuset.

Og pengene strømmer inn til den nye kulturvernkontoen i Åsane, som er opprettet for å klare brasene.

— Jeg er ikke i tvil om at vi klarer det, sier Marianne Herfindal Johannessen.

Allerede har de brukt en liten formue til å fly inn en kar fra Polen, som har foretatt oppmåling og fotogrammetrisk scanning av murene, for i det hele tatt å gjøre en gjenoppbygging mulig.

Kjempedugnad

Historikeren ser fornøyd på murene hun kaller steinkunst og de to kvinnene som demonterer veggene stein for stein. Tørrmurerne Inger Myking og Berit Bruvik er strålende fornøyd med jobben de har fått. De viser hvordan hver stein er omhyggelig lagt, så huset kan stå til evig tid.

Og entreprenøren Vassbakk og Stol har gravd vekk røtter og ryddet området for oss helt gratis. Det ville ellers ha kostet oss en masse penger, sier hun.

For det er et kjempeløft for et historielag, uten spesialkompetanse på alt en husflytting trenger og uten feit lommebok, å klare dette. Men steinmurene, som har kommet til synes for alle som passerer Vågsbotn fra veien, har vist stor interesse og nysgjerrighet.

— Bilistene tuter, vinker og viser tommel opp, det er veldig artig, sier Bruvik.

Eikås ca 1925: Tunet til bruk nr 6, Rasmus Eikås. Låve til venstre og fjøs til høgre, og våningshus rett fram. Bustadhuset til Liv Eikås står i dag på ruinane til fjøset og låven. Foto: Rasmus Eikås 1925. Utlånt av Rolf Eikås
Liv Eikås (89) skar torv og lagret i steinhuset. - Torvhuset var viktig for familien helt frem til 1960-tallet, sier hun.