Ett av spørsmålene både Riksadvokaten og Politidirektoratet stiller, er dette: Evner politiet å se mønstre i forskjellige saker tilstrekkelig tidlig, slik at det kan vurderes i rett tid om samme gjerningsperson er ansvarlig?

På hjemmesiden til Riksadvokaten skriver Busch, med direkte henvisning til Lommemann-saken: «... politiets totale håndtering av den type saker (...) gir foranledning til en gjennomgang og nærmere vurdering i et læringsperspektiv.»

Leder for arbeidsgruppen, Morten Ørn, kommer med denne listen over mulige sjekkpunkter som kan bidra til å forklare hvorfor saker à la Lommemannen ikke avsløres eller tas nok på alvor:

***** Politifolk og politijurister:

Vet de nok om skadevirkningene på offeret?

— Det er ikke bare Tor Erling Staff som kan ha private meninger om alvorligheten av overgrep. Vi må finne ut hvilken kunnskap som finnes om dette i politiet, og sørge for at det som er av dokumentasjon og forskning rundt temaet blir gjort kjent i etaten, sier Ørn.

Er kompetansen om overgriperen god nok?

  • Mange lokkemenn er svært fleksible, de bruker ulike tilnærminger til barn avhengig av situasjonen. Faren er da at politiet leter etter saker med samme modus, mens én og samme overgriper kan operere på helt ulike måter.

God nok kunnskap om rettslige rammer?

  • I slike overgrepssaker som det her snakkes om, er det ubetinget offentlig påtale. Det vil si at det skal settes i gang etterforskning.

***** Styringssystemene i politiet:

  • I dag har politidistriktene ansvar for å oppnå «de rette» tallene i kriminalstatistikken. Oppklaringsprosent og saksbehandlingstid er vesentlige faktorer. Spørsmålet er om det stimulerer til god etterforskning av saker, eller om det virker motsatt.
  • Organiseringen av norsk politi:

Klare ansvarsforhold?

  • Er ansvaret for saker som går over flere distrikter godt nok definert? Skyver politidistriktene saker fra seg fordi de virker tidkrevende? Hvis det fungerer slik, må det på bordet.

God nok teknologi?

  • Kan informasjon om saker utveksles på en enkel måte? Har vi gode nok verktøy til å ta oss av biologiske spor? Utnytter vi de nye DNA-bestemmelsene godt nok?