For første gang foreligger det nå en åpen og offentlig oversikt over alle dødsstraffene som ble idømt under landssvikoppgjøret etter krigen. Hvem de var, og hvorfor de ble skutt, de som ble fradømt livet. Det er historikeren Lars-Erik Vaale ved Universitetet i Oslo som har samlet stoffet i en bok som kom ut denne uken: «Dommen til Døden» (Pax Forlag).

«FULLBYRDELSEN SKJER så raskt som mulig om morgenen etter at domfelte har fått beskjed om at dommen skal fullbyrdes».

Slik lød punkt 4 av i alt 10 regler for hvordan dødsstraffene skulle fullbyrdes. Vedtatt av samlingsregjeringen Gerhardsen 27. juli 1945.

I første punkt het det at fullbyrdelsene skal skje i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø, hvor det innrettes særlige rettersted i dette øyemed.

Punkt 5 lyder: «Under fullbyrdelsen bindes domfelte til en pel eller vegg, og gis bind for øynene. Eksekusjonstroppen skyter med gevær eller karabin på en avstand av fem meter. Befalingsmannen deler ut de ladde våpen, hvorav to kan være med løs patron. Viser domfelte etter skytingen tegn til liv, gir befalingsmannen ham dødsskudd...»

Slik, i nøkterne og byråkratiske vendinger, het det i den kongelige resolusjonen som regjeringen vedtok for å forberede det oppgjøret som skulle komme.

Da var det gått 69 år siden sist et menneske var dømt til døden og avrettet i Norge. Han ble hengt.

LANDSSVIK VAR ET NYTT ORD , et begrep som ikke fantes i det norske språk før den 22. januar 1942. Da satt eksilregjeringen Nygaardsvold i London og gjorde de første forberedelsene til oppgjøret som måtte komme når krigen var slutt.

Denne dagen vedtok regjeringen en såkalt provisorisk anordning, der begrepet landssvik ble lansert.

Senere ble dette selve nøkkelen til hele rettsoppgjøret.

Et annet ord var krigsforbryter . Etter første verdenskrig ble ingen personer stilt til ansvar for sine gjerninger, bare nasjoner.

Det ble tidlig klart at de allierte, USA, Storbritannia og Sovjetunionen ville ta et kraftig oppgjør med den tyske naziledelsen. Også Norge måtte straffe de ansvarlige.

Med begrepene landssvik og krigsforbrytelser i kofferten, og planer om dødsstraff for de verste, kom regjeringen hjem til Norge da Tyskland hadde kapitulert.

Straks etter frigjøringen trådte det gamle Stortinget sammen igjen, og den 27. juni vedtok det med 140 mot 6 stemmer å gjeninnføre dødsstraffen i norsk strafferett.

— Mot disse ... er ingen straff streng nok, som avtroppende justisminister Terje Wold sa.

En ny tid var inntrådt.

REIDAR HAALAND, frontkjemper og politimann fra Stavanger, var den første som fikk merke at dødsstraffen var gjeninnført i det siviliserte Norge. Prosessen mot unggutten Haaland gikk gjennom rettssystemet med uvanlig høyt tempo. 12. juli startet saken, 17. august ble han skutt. Det skjedde på Akershus festning, fordi Haaland hadde jobbet ved norsk og tysk politi i Oslo.

HANS JAKOB SKAAR PEDERSEN (født 1908) var den første landssvikeren som ble skutt på Sverresborg, 30. mars 1946. Skaar Pedersen var politiinspektør og leder for Statspolitiet i Stavanger. Han ble dømt for grov tortur i tjenesten, i lagmannsretten. Senere avviste både Høyesterett og Kongen i statsråd hans søknad om benådning.

MAX EMIL GUSTAV ROOK (født 1888) var nestemann. Han var tysk innvandrer, kom til Norge og Bergen i 1913. Fra 1928 ble han norsk statsborger, men meldte seg som tolk og etterforsker ved Sicherheitspolizeida tyskerne okkuperte Norge. En enstemmig Gulating lagmannsrett dømte ham til døden for grov tortur i tjenesten. Han ble skutt på Sverresborg 5. juni 1946.

LUDWIG RUNZHEIMER (født 1912) var den første krigsforbryteren som ble henrettet i Bergen. Han var tysk SS-Oberscharführer (sersjant) ved Espeland fangeleir. Her utøvde han grov vold mot fangene, og ble dømt til døden av en enstemmig lagmannsrett. Han anket direkte til Kongen i statsråd. Anken ble avvist, og han ble skutt på Sverresborg den 6. juli 1946.

Så, om morgenen 8. august blir tre mann ført frem til pelotongen på Sverresborg, og skutt. To tyske krigsforbrytere, og en unggutt fra Laksevåg.

ALFRED JOSEF GÄRTNER (født 1923) var bare 17 år da krigen kom til Bergen. Han meldte seg som frontkjemper (Waffen-SS) da Tyskland angrep Sovjet i 1941. Da han kom tilbake til Bergen gikk han i tysk tjeneste i Sicherheitspolizei , som tolk og etterforsker. Gulating lagmannsrett dømte Gärtner til tvangsarbeid på livstid, under dissens. En enstemmig Høyesterett skjerpet straffen til død ved skyting.

NILS PETER BERNHARD HJELMBJERG (født 1923) var dansk statsborger, men kom til Norge som en del av den tyske okkupasjonsmakten. Han jobbet som tolk og etterforsker ved det tyske politiet i Bergen. Hjelmbjerg ble tiltalt og dømt for medvirkning til drap og tortur av norske motstandsfolk. Lagmannsretten gikk, med stor tvil, inn for dødsstraff. Høyesterett var derimot enstemmig, og Hjelmbjerg møtte døden på Sverresborg.

WILLI AUGUST KESTING (født 1908) var tysk SS-Sturmscharfürer (stabssersjant) og kriminalassistent ved det tyske sikkerhetspolitiet i Bergen. Her medvirket han til drap og utførte grov tortur i tjenesten. Gulating lagmannsrett var enstemmig i sin dom, det samme var Høyesterett. Kongen avslo benådning, og Kesting ble skutt på Sverresborg.

HOLGER TOU (født 1919) var den siste som ble skutt på Sverresborg. Også Tou var en frontkjemper og senere torturist fra Stavanger. Han ble tiltalt for medvirkning til drap og grov tortur. Et knapt flertall i Gulating ville gi Tou livstidsstraff, men en enstemmig Høyesterett skjerpet straffen til dødsdom. Holger Tou ble skutt den 30. januar 1947.

EILIF RYE PISANI (født 1923) var bergenser og kjente byen og mange miljøer godt. For tyskerne var han er svært nyttig redskap, for motstandsbevegelsen en farlig motstander. Gulating lagmannsrett dømte ham til tvangsarbeid på livstid for angiveri. Men Høyesterett omgjorde dommen til døden ved skyting. Som siste dødsdømte i Bergen ble Eilif Rye Pisani ført ut til Kvarven fort på Laksevåg om morgen den 2. april 1947. Her sluttet hans liv, med bind for øynene og minst åtte kuler i brystet.

«DE TILSTEDEVÆRENDE har taushetsplikt», het det i punkt 6 i bestemmelsene om hvordan dødsstraffene skulle fullbyrdes. Derfor er det ingen som har fortalt hva som egentlig skjedde i de tidlige morgentimene når skuddene drønnet.

Og dette var bevisst: «Verken domfeltes pårørende eller pressen må gis noen meddelelse om at benådning er avslått eller at dommen er beordret fullbyrdet før fullbyrdelsen er skjedd».

Politimesteren ble pålagt å se til at alle spor etter skytingen måtte fjernes før neste domfelte ble ført til retterstedet.

Samtlige lik ble umiddelbart kremert, også det etter ordre fra regjeringen.

DEN 15. DESEMBER 1950 , vedtok Stortinget å oppheve dødsstraff i fredstid i Norge. 16. oktober 2003 vedtok et enstemmig Storting total avskaffelse av dødsdom.

Da var det gått 101 år siden siste tilsvarende vedtak.

RETTERSTEDET: Sverresborg festning ble valgt som ett av fire steder i Norge der landssvikere og krigsforbrytere ble skutt under rettsoppgjøret etter krigen. Syv mann møtte døden her, med bind for øynene, bundet til veggen. <br/>Foto: KNUT STRAND