39 unge har mistet livet på vestlandsveiene siden 2005. Marius Hindenes ble en av dem.

Trafikanter mellom 16 og 24 år utgjør en tredel av alle som dør på norske veier.

I dag starter BT og bt.no en serie om unge trafikkofre. Her møter du ansiktene bak tallene.

— Vi er samlet i dag for å ta avskjed med Marius, sier prest Eivind Bjørnar Hetlevik.

Han rekker ikke si mer før stemmen hans blir gråtkvalt. Neste sommer, i den samme kirken, samme måned, skulle Marius Hindenes og forloveden Marianne ha sagt ja til hverandre. Slik gikk det ikke.

I stedet står portrettet av en pen, ung mann foran den hvite kisten i Loddefjord kirke.

Siden 2005 har Marius og 38 andre mellom 15 og 24 år dødd i trafikken i Hordaland og Sogn og Fjordane. 34 av de 39 er unge menn. På landsplan døde 309 ungdommer i samme periode.

I dag starter BT og bt.no en serie om ungdom og trafikkulykker. De unge trafikantene står for en tredel av de drepte i trafikken. Det er mer enn tidligere.

Lyst på konsert

Natt til lørdag 26. juni i år var Marius på farten. Etter all sannsynlighet skulle han til Brattholmen i Fjell, der faren Svein Tore Hindenes spilte med Ausekarane.

Bandet hadde nettopp startet ny turné. På Brattholmen var det dobbeltkonsert.

Far og sønn snakket sammen i pausen mellom konsertene. Marius lurte på om han skulle komme. Han hadde lyst.

Det var siste gang Svein Tore Hindenes snakket med sønnen.

— Marius likte å være på konsertene våre. Han kjente så mange der, sier faren.

22-åringen kjørte sin Suzuki Swift fra 1999. Han passerte en annen bil. Trolig fikk Marius sleng på bilen på den våte veibanen. Det er foreløpig ikke kjent om han kjørte for fort. Politietterforskningen er ikke ferdig.

Bilen traff en fjellskrent. Marius ble kastet ut av bilen. Han ble funnet bak bilen, bevisstløs, med alvorlige bruddskader.

Klokken 01.40 ble Marius Hindenes erklært død.

Folk som bevegde munnen

Mandag denne uken. For Svein Tore Hindenes er det tredje dag på jobb etter ulykken.

— Slike ulykker ... det er ofte tilfeldigheter. Konsekvenser man ikke tenker på. Jeg tror det var typisk for ulykkeskvelden. Kanskje det var for høy fart. I tillegg begynte det å regne. Han er ikke den som sjekker dekkene før han begynner å kjøre, Marius, sier faren.

Han omtaler ofte sønnen i nåtid.

— I ettertid husker jeg ikke så mye av begravelsen. Folk bevegde på munnen, de snakket til meg. Men hva de sa, gikk ikke inn. Jeg var sikkert godt ute. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Preget, kanskje.

Hindenes husker et sterkt bilde fra sykehuset. Han og eks-konen Birthe har i flere år hatt et anstrengt forhold. Ungenes bursdager er blitt feiret to plasser.

— På sykehuset sto vi på hver vår side av Marius. Han var den som alltid ville at alle skulle ha det bra, han likte ikke noen konflikter. Og jeg tenkte at dette, dette må vi komme oss gjennom sammen. Alt annet er detaljer. Dette tenkte jeg Marius fortalte oss, sier faren.

Flytter til broren

Hjemme i sentrumsleiligheten han og forloveden deler, drikker Stian Hindenes kopp etter kopp med svart kaffe.

Han er ett år, en måned og 19 dager eldre enn lillebroren Marius. «Som en kropp med to hoder» er karakteristikken fra faren.

Snart skal storebroren og forloveden flytte inn i den gamle leiligheten til Marius og hans forlovede, Marianne.

— Det siste jeg gjorde for ham var å være der for ham. Det var tungt å legge Marius i jorden, sier Stian Hindenes.

Bare timer etter ulykken, var Stian dimittert fra militærleiren i Bardufoss og på plass på Haukeland Universitetssykehus.

— Han så så fin ut der han lå, sier broren.

— Jeg så på hendene hans. Det var små kutt og skrammer på hendene. Tennene var litt forslåtte, men det kunne du nesten ikke se. Ellers hadde han ikke en eneste skramme. Det var jo helt rart.

Isoporsykkel

Bortsett fra de siste årene var Marius og Stian sammen hver eneste dag. De reiste på ferier sammen, hadde de samme vennene, festet sammen, kjørte båt sammen. Kjørte bil sammen.

Stemmene deres var så like at de innimellom tok hverandres telefoner for å lure folk.

— Han ville at alle skulle ha det gøy, alle skulle ha det bra. Meg og han, vi likte de samme tingene. Det var så glimrende. Og vi inkluderte alltid hverandre, sier broren.

Sykkelen de polstret med isopor, for eksempel, som de satte utfor med over bryggekanten. De skulle komme lengst mulig.

— Da var det om å gjøre å hoppe av sykkelen i tide. Før den landet, sier Stian.

Han ler gjennom kaffekoppen.

— Vi fant på noen sprell.

«Meg og Stian»

I Loddefjord kirke, denne første fredagen i juli, snakker prest Eivind Bjørnar Hetlevik om de sammensveisede brødrene.

— Da Stian hadde fått sertifikatet, sa Marius kjekt: «Nå har meg og Stian fått lappen», sier Hetlevik.

Humring går gjennom kirken. Langs veggene står folk, mange av dem på alder med Marius. Det er ikke sitteplasser nok.

— Marius var impulsiv. Kanskje vil noen si en villbass, sier presten.

Hilsenene - det er mange av dem - blir lest opp. Seks menn reiser seg. De går mot hvert sitt håndtak på kisten. Klokkene begynner å ringe.

Prosesjonen fra kirken til kirkegården er over hundre meter lang.

— Dette er ikke endestasjonen, men en stasjon på veien, sier prest Eivind Bjørnar Hetlevik når alle er kommet frem til gravplassen. Mormor og morfar holder hverandres hender. I mengden gråter en baby.

— Vi lyser fred over Marius sitt minne, sier Hetlevik.

MINNETALE: - Marius var den som alltid ville at alle skulle ha det bra, sa faren Svein Tore Hindenes i minnetalen. Neste sommer, i den samme kirken, skulle Marius Hindenes og forloveden Marianne ha sagt ja til hverandre.
BJØRN ERIK LARSEN
HUSKER LITE: Svein Tore Hindenes bar sønnens kiste, nederst til venstre på bildet. - Jeg husker ikke så mye av begravelsen. Folk bevegde på munnen, men hva de sa, gikk ikke inn, sier faren.
BJØRN ERIK LARSEN
SAMMEN HVER DAG: Bortsett fra de siste årene var Marius og Stian sammen hver eneste dag. De reiste på ferier sammen, hadde de samme vennene, festet sammen, kjørte båt sammen. Kjørte bil sammen.
BJØRN ERIK LARSEN
STASJON PÅ VEIEN: Prosesjonen fra kirken til kirkegården var over hundre meter lang. - Dette er ikke endestasjonen, men en stasjon på veien, sa prest Eivind Bjørnar Hetlevik ved gravplassen.
BJØRN ERIK LARSEN