Kronikk av John Herstad, riksarkivar i perioden 1982-2006.

Wergelands tid som riksarkivar preges i særlig grad av fire forhold. Det ene er Wergelands enorme virketrang og nyskapende innsats i løpet av de knapt 3 ½ årene han var frisk og aktiv i embetet. Han var saksbehandler, kopist, kontorsjef, personalsjef og riksarkivar i en og samme person. Han var initiativtakeren og den som tenkte nytt om arkiver. Han førte så å si fra dag én alle embetsprotokollene egenhendig og beholdt kontrollen med denne viktige del av virksomheten til han i juni 1844 fikk beskjed av legen om at nå fikk det være nok. I tillegg til disse gjøremålene var han opptatt av å forske og formidle fra arkivene til den målgruppen som lå hans hjerte nær, nemlig folk flest. Dessuten grep han fatt i alle de praktiske tingene som måtte gjøres for å få skikk på den fysiske tilstanden i Riksarkivet. Han grep tak i det viktigste først i et kaospreget riksarkiv, og gikk systematisk og energisk til verks. Først kastet han seg over lokalsituasjonen, deretter begynte det store prosjektet med å ordne de rundt 2000 meterne med arkiver. I løpet av tre år omdannet Wergeland Riksarkivet fra en vanskjøttet arkivinstitusjon uten styring til en veldrevet arkivinstitusjon med seks ansatte som raskt kunne betjene vel 2000 hyllemeter arkiver på grunnlag av et nytt, arkivfaglig katalogverk. Samtidig hadde han skaffet Riksarkivet et håndbibliotek, skrevet fyldige årsmeldinger og med høflig myndighet krevet tilbake utlånte dokumenter og protokoller. I Wergeland hadde Riksarkivet fått en sjef som innad satte foten ned når det var nødvendig, og som tok viktige initiativ overfor Finansdepartementet.

Det viktigste av det han tok opp med sine foresatte der, dreide seg om innkalling av arkiver han mente burde være i Riksarkivet; det dreide deg om behovet for en instruks for riksarkivaren, og det dreide det seg om kassasjoner.

Når det gjelder arbeidet med kassasjoner var Wergeland nyskapende i den forstand at han var opptatt av å komme frem til rasjonelle prinsipper og arbeidsmetoder. Han ville bort fra en tidkrevende metode som baserte seg på vurdering av det enkelte dokument. Han fant frem til nye, funksjonelle prinsipper, og han etablerte flere av de grunnleggende prinsippene for kassasjon som er i bruk den dag i dag. Der var skikkelig arkivarbeid og grundige vurderinger som lå i bunn av de kassasjonsforslagene han leverte til departementet. Han kasserte med vett og forstand og hadde klare oppfatninger om hvilket ansvar som var forbundet med kassasjon i et riksarkiv. Anklagene mot ham om uvettig kassasjon, og de mytene som på spinkelt grunnlag langt senere ble skapt rundt ham i den sammenheng, er i det store og hele grunnløse.

Wergeland var pålagt å kassere. Han var også pålagt å innkalle arkiver som skulle bevares for all fremtid . Fra departementene i hovedstaden kom arkivene inn mer eller mindre uten påtrykk, men når det gjaldt arkivene fra sorenskrivere og andre lokale embetsmenn måtte Wergeland stå skikkelig på for å få dem avlevert. Det var en kgl. resolusjon fra 1837 som bestemte den lokale avleveringsplikten, men det var nærmest en død bestemmelse da Wergeland tiltrådte. Wergeland ba departementet gjentatte ganger om å innskjerpe denne avleveringsplikten. Når saken opptok ham så sterkt, var det fordi han mente at arkivene kunne og burde brukes til noe mer enn bare å tjene forvaltningens og historieforskningens behov. Han begrunnet innkallingen av de lokale arkivene med at det var nødvendig av hensyn til folks velferdsbehov. Med dette formulerte Wergeland ny arkivpolitikk , og anvendte på arkivsektoren den samme demokratiske tankegangen som hadde resultert i folkebibliotekene.

Wergeland var den første som tok velferdsbegrepet i bruk i omtalen av arkivene. Det var forestillingen om nasjonens arkiv og Riksarkivet som et arkiv for folk flest han med dette lanserte. Folks velferdssaker skulle ivaretas på linje med Regjeringens og historievitenskapens behov. Denne tredje dimensjonen har senere vært et fremtredende trekk ved bruken av arkivene i Riksarkivet og skulle komme til å dominere ved statsarkivene.

Høy aktivitet og nytenkning er det ene dominerende trekket ved Wergelands embetstid. Det andre er hans vanskelige forhold til sitt overordnete departement, Finansdepartementet. Dette forholdet hadde to kjerner. Den ene kjernen var Wergelands personlige motsetningsforhold til de ledende menn i dette departementet, dvs. til statsråden Jørgen Herman Vogt og ekspedisjonssekretæren Carl Andreas Fougstad. Dette var personer som Wergeland var kommet på kant med gjennom den frontposisjonen han hadde inntatt som patriotenes ledende talsmann og intense refser av embetsstanden på 1820-og 30-tallet.

Den andre kjernen er det faktum at Wergeland var utnevnt til riksarkivar av Karl Johan i strid med Regjeringens ønsker. Finansdepartementet var påtvunget Wergeland av den personlige kongemakten og hadde fått en embetsmann og riksarkivar det absolutt ikke ønsket seg. Wergeland måtte dermed forholde seg til et vrangvillig og lite hjelpsomt departementet gjennom hele sin embetstid og var underlagt departementets instruksjon i ett og alt.

Wergeland ønsket seg en egen instruks som kunne regulere viktige områdene som kassasjonspraksis og adgangsbestemmelser. Han fikk ikke en slik instruks og fikk heller ikke svar på sine henvendelser om den. Dermed får vi illustrert et typisk trekk i forholdet mellom departementet og Wergeland: departementet svarte ikke, eller svarte sent og ofte negativt på mange viktige henvendelser fra Wergeland. I praksis var Wergeland utsatt for en gjennomført trakassering fra departementets side.

Et tredje karakteristisk trekk ved Wergelands embetstid, er den dype konflikten med Bernt Moe , assistenten som Wergeland prøvde å få avskjediget. I Moe hadde Wergeland en notorisk upålitelig, manipulerende og til tider sjofel person blant sine ansatte. Dette er karakteristikker som andre enn Wergeland brukte om Moe. Moe var besatt av tanken om å bli riksarkivar og han hadde konkurrert med Wergeland om stillingen. Han satte også ut ryktet om at Wergeland hadde svertet ham offentlig gjennom anonyme artikler i Morgenbladet mens tilsettingsprosessen pågikk. Grunnlaget for å tillegge Wergeland de anonyme skriveriene er ytterst spinkelt. Wergelands rause forhold til og omsorg for sine ansatte omfattet også Moe, mens Moe til det siste handlet illojalt mot sin sjef.

Det fjerde og siste dominerende trekket ved Wergelands embetstid er det patriotiske innslaget. Wergelands utnevnelse til riksarkivar innebar at patriotene erobret Riksarkivet. Wergeland varsom kjent en av høvdingene i den kulturkampen som preget norsk historie i deler av 1820— og -30-årene. Med Wergelands tiltredelse som riksarkivar i januar 1841 var sjefspatrioten på plass i Riksarkivet. Der møtte han likesinnete, og der ansatte han likesinnete. Dette patriotiske miljøet ga sin patriotisme til kjenne på flere måter innenfor rammene av Riksarkivets oppgaver i den tiden Wergeland var riksarkivar.

Som en hyllest til kongen og nasjonen fikk Riksarkivet navnet Det kongelige norske Riksarkiv. Arkivene etter gamle danske forvaltningsinstitusjoner som Danske Kanselli og Rentekammeret fikk nye navn som arkiv etter det norsk-danske kanselli, norsk-danske rentekammer, og endatil arkivet etter Universitetet i København ble fornorsket som arkivet til det dansk-norske universitet. Patriotismen slo også igjennom i skrivemåte og ordvalg, og her var det språkreformatoren Wergeland som førte an. Og det var også han som bestemte at riksarkivarens kontor skulle utsmykkes med bilde av Karl Johan, med faner og våpen og med et innrammet eksemplar av novembergrunnloven samt en ørnefjær som han hevdet Eidsvollgrunnloven var skrevet med.

Hos Wergeland ga imidlertid patriotismen seg utslag i noe langt viktigere enn slike symbolske handlinger som frisket opp i hverdagen. Hans virketrang var gjennomsyret av en grunnleggende respekt for det norske og av forståelse for hva dette krevde av Riksarkivet. For eksempel var det nasjonens tarv og hensynet til nasjonale forhold som opptok ham da han skulle begrunne hvorfor det var nødvendig å klausulere sensitive arkiver. Det var den uberettigede journalistiske bruken av arkivene han vil verne statsmakten mot. Det var de samme hensyn, pluss en del aggresjon mot danskene, som i 1843 fikk ham til å anklage politikerne for mangel på mannsmot og omtale dem som Natthuer og blodløse jurister da det ble kjent at man ville gå varsomt frem i saken om de viktige norske middelalderdokumenter som befant i København.

Også i Archiv-Vise slår patriotismen igjennom. Stoltheten over den nasjonale arv som arkivene representerte, begeistringen for det han betegner som klenodier og hedersminner, og programerklæringen om å bringe kunnskapen om dette ut til all verden, strømmer mot oss fra de to siste versene. Og fra sykesengen slåss han mot dem som ikke helt skjønte hvilken rolle Riksarkivet hadde å spille i nasjonens og folkets liv.

Wergeland var en betydelig riksarkivar, med en intuitiv forståelse av Riksarkivets oppgaver og arkivenes betydning i et demokratisk samfunn. Innsatsen hans er undervurdert. Han var handlekraftig og initiativrik, og anklagene om hans håpløse kassasjoner er langt på vei grunnløse. Ikke bare var han den første Riksarkivaren – han fremstår også som en vidsynt riksarkivar og en gjennomført skikkelig embetsmann med et nasjonalt perspektiv på sin embetsgjerning.

**Les også:

Henrik Wergeland – Norges første riksarkivar**

Si din mening i kommentarfeltet under: