Dunk! Stemmene oppe på dekk blir høyrøstet. Vi løper opp trappen.

— Magnar! Følg med på tauen, roper kaptein Oddvar Stølsnes til matros Magnar Lund.

— Vi må ha et nytt tau i land, roper kapteinen fra vinduet langt der oppe. Stemmen holder på å briste.

På land står to matroser, resten står på dekk. Kapteinen bestemmer seg for å komme ned fra sin høye utkikkspost.

— Jeg er så hes, får jo nesten ikke ut en lyd, sier Stølsnes. Han må nærmere dem han skal gi ordre til. Med press i buksen og hvite hansker drar han ut tauet sammen med matrosen. Smilet som pleier å ligge på lur, er litt lenger unna.

«Granvin» lå fint langs land og var nettopp blitt festet ved «Pinebenken» (kallenavn for stedet der båten ligger ogventer på riktig strøm før de skal gjennom slusen i Lindås). Plutselig tok strømmen tak og slet bakenden av båten vekk fra land.

— Boltene her er for dårlige, sier matros Harald Sætre.

Båten ble stående på tvers og ble skrapet opp på bolter langs kaikanten. Det var da vi hørte dunket.

— Hvor er det striper i lakken? Er det over vann? Å ja, da gjør det ikke noe, sier Stølsnes.

Vi skal holde tett om dette, sier en matros som nettopp har mønstret på.

Når tau nummer tre er festet, senker mannskapet skuldrene tilbake til normalen.

En kokk, en fotograf og en besøkende har kastet ut fiskesnørene langs den ene langsiden av båten.

— Jeg la båten sånn på tvers for at dere skulle få fiske! Det må du skrive, sier kapteinen.

Silje Katrine Robinson