Den som skulle tro — hvis vedkommende skulle være på vei opp i fjellsidene over Voss, forbi Tjukkebygdi og mot Mjølfjell, at den illsinte knatringen fra en bensindrevet motorsag skulle ha særlig med trefelling å gjøre - tar feil.

Høyt opp i lien står en 31 år gammel vossing med et stort glis og liten sykkel. På ryggen har han det som engang var storesøsters gamle skinnransel, en avdanket Johnsred motorsag og en 24 tommers modellflypropell.

Han klemmer rundt gasshåndtaket fra en avdød snøskuter. Turtallet øker, og snart glir han høylytt bortover den skrukkete landeveien.

— Ganske bra skyv, roper mannen og forsvinner bortetter veien.

Hjemmelaget oppvekst

Noen er bare født med mer oppfinnerlyst enn andre. Og Anders Graue er hardt rammet.

Siden han på barneskolen sveiste sammen sin første trøsykkel med en motorsagmotor - «jeg fikk jo ikke lov til å kjøpe moped» - har Graues skapertrang gitt liv til mye rart. Fra hjemmelagde kinaputter til kassebiler og sykler motorisert med både motorsag- og mopedmotorer.

— Første turen med noe du har laget selv ... det er moro, sier Graue.

— Men jeg får jo litt dårlig samvittighet når jeg driver med slikt tull, sier Graue, som til vanlig er landbruksmekaniker på HMV Maskin på Tvildemoen.

Og for ordens skyld: storesøster hadde sluttet å bruke ranselen.

Propellfart til skolen

Men egentlig er Graue litt bekymret for å bli tatt bilde av på den underlige skapningen. Han har jo laget nyttige ting også, det er et halvt liv siden merksnodigheten ble konstruert, og selv om propell på ryggen var greit å ha når man var seint ute og det var seks kilometer til yrkesskolen, så vil jo Graue helst ikke se barnslig ut i avisen.

Dessuten har han gått videre i livet. Til en skapning som ser ut til å være rygget rett ut av en «Mad Max»-film:

Hans egen bil.

En rødlakkert rørramme med 200 hestekrefter og vekt på bare 700 kilo. Og da snakker vi ekte lappeteppe.

Sin egen bil

Servo og styresnekke fra en halvgammel BMW, forstilling fra en helgammel VW-boble.

Bremsekraftforsterkeren har engang stått i en Ford Transit, gass- og bremsepedal er fra Suzuki motorsykkel, radiatoren er fra en Massy Ferguson-traktor, motor og automatgir fra en Chevrolet-van fra seint 70-tall, bakstilling fra en helt annen BMW enn servoen, eksosanlegg er Volvo-potter fra Biltema og støtdemperne fra Lynx snøscooter.

Felgene vet han ikke helt hva er for noe, men den høyst hjemmelagde styringen fungerer ved hjelp av et mopedkjede, og hovedstrømbryteren fra et sveiseapparat.

Graue klatrer om bord, bilen starter med største letthet og et mykt V8-bulder brer seg over en fjellside preget av flott utsikt og tålmodige naboer.

Reodor-syndromet

— Jo da, den går bra, sier Graue med sedvanlig vossete underdrivelse. Så koser han mildt med gasspedalen og farkosten skvetter til fjells så småstein og hestemøkk spruter.

Reodor Felgen-stempelet er ikke noe Graue skjemmes over.

— Men jeg føler meg kanskje litt barnslig, som har bygget meg kassebil i en alder av 30 år.

  • Men kompisene mine trøster meg med at ingenting er barnslig når det har V8-motor, sier Graue, og begynner å fortelle om planene for en oppdatert ryggpropell med militærpropell og rå snøscootermotor.

— Men nå må dere prøve å ikke fremstille meg som en bygdeoriginal. Selv om det kanskje det jeg er...

K j enner du en Reodor Felgen-type? Diskuter saken i kommentarfeltet.

HJEMMEBRENT: - Bilen er ikke så kald å kjøre som en skulle tro, det kommer mye varme fra motoren. Har nok brent hull i noen termodresser, sier Anders Graue (31). Rune Sævig (Foto)