Opplysningene som ble lagt inn i registeret, førte til oppdagelsen av leprabasillen, smittekilden til spedalskhet. En mange tusen år gammel skummel sykdom kunne dermed litt etter litt fjernes.

I dag ser alle nytten av slike helsearkiv, og til og med Georg Apenes i Datatilsynet kunne ikke annet enn glede seg.

Pleiestiftelsen for spedalske i Kalfarveien var ett av fem sykehus i Norge der spedalske ble behandlet, og arbeidsplassen for overlege Armauer Hansen som oppdaget leprabasillen i 1873.

Verdens Hukommelse

I 2001 kom arkivet med på Unescos liste over Verdens Hukommelse, i selskap med dokumentasjonsmaterialet over Henrik Ibsens «Et dukkehjem».

Byråd Henning Warloe fikk æren av å avduke plaketten, men det kom som et sjokk på ham da Irgens bekjentgjorde det to minutter før avdukingen. Etter en intens, men lavmælt diskusjon mellom ham og professor Lorentz Irgens ute på gangen, tok Warloe sporty på seg jobben, og kom godt fra oppgaven.

I går forelå også jubileumsboken. Den er forfattet av Irgens, Sigurd Sandmo ved Bergen bymuseum, statsarkivar Yngve Nedrebø og byarkivar Arne Skivenes. I går fortalte Yngve Nedrebø om arbeidet, og mente at denne boken neppe kommer til å ligge under mange juletrær.

— Det var som et spark i magen å oppdage alle de forferdelige skjebnene som ligger i arkivet, sier Nedrebø.

Vestlandet hardt rammet

Selv fikk han treffe en av de siste i Norge som ble smittet av sykdommen. Hun og de to brødrene hennes vokste opp i Øygarden. De ble alle tre smittet av moren, som døde da de var barn.

De forsto også at det bare var tid før sykdommen ville bryte ut også hos dem. Det skjedde rundt 1950. Men på denne tiden var det mulig å behandle den dødelige sykdommen medikamentelt.

Pasientarkivet viste at lepra måtte være en smittsom sykdom, men den viste også at den var begrenset til visse områder i landet og til visse familier. Det var særlig kystområdene fra Rogaland og nordover til Nordland som ble rammet, og særlig sterk var konsentrasjonen rundt Sognefjorden. I Bergen var det få tilfeller, men derimot flere leprahospitaler.

Noen immune

I dag vet vi at bare 2,5 prosent av verdens befolkning er mottakelig for smitten, resten er immune. Det betyr også at de første teoriene om arvelighet kan ha noe for seg. Smitte av leprabasillen er helt nødvendig for å få sykdommen, men det er ikke nok siden ikke alle som får smitten i seg utvikler sykdommen.

Dette innså også damen fra Øygarden som døde for to år siden. Da hun ble spurt hvorfor hun aldri giftet seg, var svaret: «Nok er nok.» Det var ikke nødvendig å bringe sykdommen videre.

Sykdommen som hadde vært en svøpe i Norge like fra Vikingtiden var under kontroll ved hjelp av isolat og medisinsk behandling. I dag regnes den som utryddet i Norge.

Funnet på loftet

Hvor gammel sykdommen er vet vi naturligvis ikke, men den er nevnt i Det gamle testamente. Til Norge ble den tatt med hjem av folk som oppsøkte middelhavslandene.

Pleiestiftelsen som leprahospital ble nedlagt i 1956, og arkivet over de 8231 pasientene i de 100 årene fra 1856 ble lagt på loftet. Der lå de nedstøvet og i uorden frem til 1970, da Lorentz Irgens, nå professor ved Institutt for samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Bergen, brukte arkivet i sitt doktorgradsarbeid.

VERDENS HUKOMMELSE: I går fikk byråd Henning Warloe avduke UNESCO-plaketten som beviser at Lepraarkivet er med på listen over Verdens Hukommelse. Men hvorfor er den gjemt vekk i enden av en trang gang, når den burde fått hedersplassen i Pleiestiftelsen.