Av Atle Nielsen
Det var grupper som Rhytmic six og Human Beings, Tom de Lange og Davy Dean. Men mest av alt var det bandet med det umulige navnet Helge og Rune og the Stringers.

Da jeg var liten eide jeg to plater med Helge og Rune og the Stringers. Jeg kan forsikre at jeg var den eneste i gutteflokken på Østlandet som var den heldige innehaver av «No reply» og «Anytime at all» med disse mystiske popstjernene vestfra. Men det at disse hadde blandet seg inn i bunken med plater av Beatles og Manfred Mann viste at Helge og Rune, tross kort hår og dustete bandnavn, faktisk var popstjerner også utenfor kjerneområdet til det som ble kalt Bergen Beat.

Som alle popinteresserte vet er verken «No reply» eller «Anytime at all» originalverker fra Larsen eller Nilsens hånd. Det er Beatles-sanger! Ikke av de mest kjente, snarere såkalt LP-fyll (i den grad Beatles drev med den slags). Men det at en norsk gruppe spilte inn og ga ut dette på plate, vitner om en bransje som på alle måter var annerledes enn den er i dag. Det gjør for øvrig også utgivelsene der de hadde med seg en tredje vokalist, Benedicte Iversen! Mens andre grupper het «Beatles» og «Kinks» het popstjernene fra Bergen «Helge Nilsen, Rune Larsen, Benedicte Iversen og The Stringers.» Det var ikke plass til bilde på coveret hvis hele navnet skulle med.

To vokalister
Det var Helge Nilsen som begynte å synge med The Stringers. Det var tidlig på sekstitallet, og alle som eide en gitar spilte sånn som Hank Marvin og Bruce Welch i The Shadows. Men Helge sang. Først i bandet med det klingende navnet The Mix Masters. Siden altså med The Stringers, og det var da han ble kjent med den fire år yngre Rune Larsen. Helge forteller i et intervju med Bergens Tidende på syttitallet at på praktisk talt alle konsertene den gangen sto den samme smågutten foran scenen og sang med. Smågutten var unge Rune Larsen, og da Helge (som utrolig nok også spilte på Branns A-lag!) i 1964 valgte fotballen en periode, hoppet 16-åringen Rune Larsen inn.

Da Helge Nilsen en tid etter kom tilbake, var de plutselig to vokalister: Helge og Rune. Og The Stringers, selvsagt.

Og det var vel da det egentlig tok av. Senere har vi hørt at innspillingssjefen på plateselskapet Philips tok seg en bergenstur, visstnok som følge av studiomusikerstreik i Oslo. De trengte nye popstjerner, og i Bergen skjedde det visst ting, hadde innspillingssjefen hørt. Fem bergensband fikk platekontrakt av innspillingssjefen, og «Bergen beat» var på musikkartet, som en slags norsk variant av den liverpoolske «Mersey beat.»

Hvem innspillingssjefen hos Philips var? Han var fra Horten og het Rolv Wesenlund.

Og siden Wesenlund tok bergenstoget den gangen har de to frontfigurene i Stringers stort sett vært i musikalsk aktivitet i en eller annen form. Enten sammen eller hver for seg. Helge som leder av Helge Nilsens orkester i forskjellige utgaver, på en endeløs turné opp og ned Vestlandet med Banco Rotto som fast holdepunkt. Rune som gospelartist, speiderartist, forfatter, journalist, KFUM-sekretær, platedirektør, manager og tv-stjerne.

Hjalmar-engelsk
Helge og Rune og The Stringers var undertegnedes første møte med musikken mellom de syv fjell, syv fjell som altså gir en vanvittig akustikk og avføder popstjerner på rekke og rad. Som voksen har jeg fortalt både Helge og Rune at jeg en gang var den lykkelige eier av de to singlene deres med Beatlessangene. Da har smilet stivnet litt og herrene har forsøkt å le det bort ... For i platebransjens lyserøde uskyldstid hendte det nemlig at artister spilte inn både det ene og det andre uten å være helt sikker på hvordan det egentlig skulle låte. I noen ytterst få tilfeller spilte de også inn plater uten å kunne teksten. Og det var nettopp det som skjedde da Helge og Rune og The Stringers ga til beste sin versjon av Lennon/McCartneys «Anytime at all.» Den ble spilt inn live på en festival i København i 1965 og foregår på et slags Hjalmar-engelsk, der ord og uttrykk slukes som det skulle være ferske skillingsboller og ikke høytstående poesi fra Liverpool. De kunne rett og slett ikke teksten!

Sånn kunne det altså gjøres, tenkte jeg, som selv aldri fikk helt dreisen på hvordan She loves you skulle uttales. Og i et land der man døpte om Beatlesfilmen «A hard day's night» til det mer norske «Yeah! Yeah! Yeah!» er det kanskje ikke så farlig om et ord eller to slukes i kampens hete.

Og når sant skal sies har de vel greid seg rimelig bra senere i livet både Helge og Rune. Frontfigurene i bandet med det klingende navnet Helge Nilsen, Rune Larsen, Benedicte Iversen og The Stringers. Popstjernene fra Bergen.