Sannheten var at kontrollen ikke var den beste. I tillegg til Helserådet drev hjelpeorganisasjoner, jordmødre, leger og advokater adopsjonsformidling i Bergen. Det viser mødrebidragsprotokollene på Helserådet. Øxnevad vedgikk en viss privat formidling, men i beskjeden målestokk:

«Ved siden av Helserådets adopsjonsformidling, foregår det også en del privat formidling, men jeg har inntrykk av at det er svært lite av det nå.»

Helserådets årsmelding for 1954 viser derimot at private (sakførere og Nasjonalforeningen) sto for en tredjedel av adopsjonsformidlingene det året privat formidling ble forbudt.

I årene før dette, var det fritt frem for hvem som helst. Alle adopsjoner skulle riktignok godkjennes av Fylkesmannen, men Liv Thoring skriver i sin masteroppgave om norsk adopsjon at mange adopsjoner formidlet av private aldri ble journalført. Man kjenner ikke til hvor mange dette utgjorde.

2000 adopsjoner

Det finnes ikke offentlig statistikk over hvor mange adopsjonsbevillinger som ble gitt av Fylkesmannen i Bergen og Hordaland i årene etter krigen. Fra BT-saken i 1954 vet vi at Fylkesmannen i årene 1951–53 behandlet 358 adopsjonssaker.

Tar vi utgangspunkt i landstallene BT har beregnet, og regner med at Hordaland og Bergen har hatt ca. ti prosent av adopsjonene, ble det trolig gitt nærmere 2000 adopsjonsbevillinger fra 1945 til 1975.

Tar vi også med årene fra adopsjonsloven kom i 1917, snakker vi om 3000 bevillinger i Hordaland. De mange uregistrerte adopsjonene kommer i tillegg.

Men tallene er usikre. Først på 60-tallet laget SSB fylkesvis adopsjonsstatistikk. For Bergens del, som på denne tiden var eget fylke, lå antallet i denne statistikken på rundt ti bevillinger i året. Bergen helseråd alene formidlet i disse årene dobbelt så mange adopsjoner.

Gravide fra Nord-Norge

Årsaken til antall formidlinger og bevillinger sprikte, var at Bergen helseråd tok imot gravide både fra Nord-Norge, Trøndelag og kommunene rundt Bergen.

Antallet er ikke kjent, men enkelte av årsmeldingene fra Helserådet opplyser at de utenbys mødrene utgjorde en tredel av de som fikk råd og veiledning i forbindelse med adopsjon. Siden disse kvinnene ikke var hjemmehørende i Bergen, ble bevillingen gitt av fylkesmenn i andre fylker enn Bergen.

En summering av antall formidlinger i årsmeldingene fra 1945 til 1980 gir ca. 500 formidlinger. Bergen byarkiv har gjort en gjennomgang av Helserådets adopsjonsarkiv fra 1952 til 1980. Denne delen alene inneholder 500 mapper/formidlinger. Legger vi til formidlingene i årene 1945 til 1951, slik de er oppgitt i Helserådets årsmeldinger, har Bergen helseråd i årene etter annen verdenskrig formidlet 630 adopsjoner.

Nasjonalhjelpen sto som garantis for 157 adoptivbarn som lå til observasjon på Chr. Michelsens barnehjem i Os i årene 1945 til 1963.

Vi vet ikke om organisasjonen sto for adopsjonsformidling utover dette. Nasjonalhjelpens 4000 klientmapper er plassert hos Statsarkivet i Bergen. De inneholder ikke adopsjonsopplysninger.