Hun har lavendelblå solbriller, stiletthæler. Det blonde håret er strøket bakover, en lokk danser i pannen. Leppestiften nylig tatt på.

— Velkommen, synger hun, tripper langs landgangen for å ta oss i hånden.

— Velkommen til oss! kvitrer hun og stiger over nyslammet brygge. Kaster hånden mot mannen og ler. Han har malerpøsen i hånden.

— Jeg har så mange prosjekter, jeg kunne minst trenge fire menn, roper hun.

— De skulle hatt mer enn nok å gjøre. Her er fru Haugesund. Dette er Haugesund.

Vi kom til byen en sen ettermiddag uten en avtale i boken. Ennå var det over en uke til Sildajazzfestivalen, som trekker tusenvis av gjester. Det var kald trekk i Smedasundet, stille, nesten døsig. Noen late båter dorget og duppet ved kaien.

Under broen over til Risøy hadde noen skrevet «Det er nok stress». Men det kan ikke være Haugesund de tenkte på. Byen med så lav puls at enkelte hevder hjertet bare slår to slag i året: Et slag for Sildajazz, et slag for Filmfestivalen.

— Haugesund er som en ruinpark, sa forfatteren Einar Økland da vi snakket med ham om byen. Oppvokst i Valevåg innrømte han at de fleste minnene hans om Haugesund stammet fra krigen.

I Strandgaten utenfor sirklet en Chrysler. Forbi hunden Sjans og Kristian Hysdahl med pipen. Forbi Solveig Eike fra Århus, som i øyeblikket konkurrerer om å bli Miss Århus. Rundt et kvartal, så tilbake igjen.

Hår flagret. Sjåføren, Salvatore San Martin, var på jakt, fortalte han siden, etter en rose så vakker at han kunne skjenke den til sin kjære. Foreløpig hadde han ikke funnet en eneste blomst som kunne måle seg med jentas skjønnhet.

Dette var byen som i sin tid fostret noen av de rikeste menneskene i landet. Nå var ikke engang rosene vakre nok. Neste formiddag kom skipsreder Erik H. Kongshavn ut fra skogen på landstedet sitt i Tysvær. Vi ville vite mer om Haugesunds mer glitrende historie.

Her sto avkommet etter en farfar og en morfar som i sin tid lånte ut 24 sølvtallerkener hver til middag med kong Haakon VII. Selv lå E.H. Kongshavn ved Sorbonne like etter krigen, før han tok over der forfedrene hadde sluppet.

— Haugesund, sa han.

— Haugesund ble flasket opp på leilendingsgutter og husmannsgutter. Men de kunne arbeide. De tålte hardt, kaldt og ufyselig arbeid. Dessuten var de unge. Men den største tiden for Haugesund varte bare fra 1890 til 1920.

Så fortalte Kongshavn historien om han som var blitt tilsnakket av kapteinen fordi han bråket på nattruten til Bergen.

— Ka koste båtane nå for tiå? Ville han vite.

— En million, sa kapteinen.

Da så bråkmakeren opp:

— Pakk 'an inn o' send 'an him.

Byen var de store skipsredernes by; Knudsen, Haaland, Stolt-Nielsen. I dag er det ingenting igjen. Stolt-Nielsen har flyttet ut av byen. Knudsen sine arvinger krangler om arvegodset så en hel øy, Vidbrandsøya, noen minutt utenfor sentrum er i ferd med å forfalle.

— Før tjente man penger på sild og investerte i sild. I dag tjener man penger på olje og bruker pengene på kafé, sa Kongshavn.

— Hva synes du om Haugesund i dag?

Skipsrederen så opp og smilte:

— Det er nå litt sirkus og brød. Det var som det gamle Romerrike. Nesten vel mye vellevnet.

I kjøkkenet til rederen, født i 1925, sto en bøtte med vann og vannøse.

På en uterestaurant i byen kom vi i snakk med en sosiolog på sommerferie, en teaterarbeider og en industriarbeider. Det ble raskt utviklet noen hypoteser:

Haugesund er en snobbete amatørby som helst vil glitre som en diva, og det gjør byen helst med en festival.. Tegn: Det pågår en parfymekrig mellom hele fire parfymerier i Haraldsgaten. Byen skjenket seg selv en statue av Marilyn Monroe. Kultursjefen i kommunen og filmfestivalsjefen er en og samme person.

Fruen vi støtte på dagen etter i en grønnsaksbutikk minnet oss om det andre bildet av Haugesund: Byen for de kriminelle og narkomane. Det skal være nesten 500 tunge stoffmisbrukere på Haugalandet. Fruen tviholdt på vesken, så opp på oss og sa at ý Di stjele så ravnar, vettdu! Sist veka tok di veskå mi med masse medisiner på Rema.

Slik var Haugesund en uke før festinnrykk. Sildajazz-general Gunnar Jæger satt nedsunket ved et overfylt skrivebord. Han snakket om den nye innfallsporten til Vestlandet, flyplassen, som nå skal frakte reisesugne vestlendinger på billigturer ut i Europa. Utenfor sov en grønnsakshandler inne i Caravellen. Selv inne på Amanda-senteret var musikken søvnig.

Så fikk vi telefonnummeret til Berit Aase. Det var Gudfinn Selsås fra TV Haugaland som hadde sagt det:

— Det finnes to typer haugesundere; fine fruer med flygel. Og så er det resten. Det var de fine fruene som i sin tid spurte etter «kverdagschampagneglass» i glassmagasinet. Som ennå promenerer nordover i Haraldsgaten hver lørdag og lufter minken på vinteren. Som vet at de kan gå til venstre sammen med Wenche Foss og Liv Ullmann etter Amandapris-utdelingen. Den gemene hop går til høyre.

Berit Aase var på landstedet sitt.

— Jeg vil helst at dere kommer med en gang, sa hun.

— Så kan dere se stedet i sol, sa hun.

Så nå står hun der og flagrer, tar imot oss med åpne armer og tusen meter strandlinje ved Villa Blanche sur la Mer. Hun skjenker Liebfraumilch i høye glass. Kommanderer mannen Birger rundt på eiendommen, forklarer hvor balkongen skal henge, viser veien som ble avduket av mor, ber oss til bords og stråler:

— E' de' 'kje snålt? Hver dag bader jeg og Birger nakne her nede.

Hun hoier til mannen som går forbi.

— Inn med magen og ut med brystet.

— Då dør eg, gliser han. ý Haugesund, sier hun en time senere.

ý Det er fantastisk i Haugesund. Nå har vi fått Kystverket. De kan bare glede seg de som kommer hit fra Oslo. Vi har alt.

<b>FRUEN I NARRAVIKA:</b> "Narravik, du Maase så fint et sted", står det på gule håndklær på landstedet til Haugesundsfruen Berit Aase, en kvinne som aldri er sett i dongeri, selv ikke på havfiske. <br/>FOTO: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN
FRED IVAR UTSI KLEMETSEN