TERJE VALESTRANDMoss

Vi er på Jeløya i Moss. Her bor en liten norsk familie i et lite hus i en liten hage. En voksen schæfer passer på, ellers virker det varmt og vennlig.

Det eneste som skiller denne familien fra andre typiske norske er døtrenes øyne, hud og hår. De er født «ulovlig» i Kina, der pikebarn er uønsket og søsken er forbudt. Derfor bodde de på barnehjem da de ble adoptert til Norge. Anni kom i 1996, Lisa to år etter. De var under året da de kom, og er nå selvsagt små borgere av kongeriket Norge.

Sjokket Men en dag for drøyt en måned siden kom uhyggen til den lille familien i Moss. Den dagen kom rasismen med posten. Hverdagsrasismen, som de fleste av oss har et avslappet forhold til. Den vi tåler så inderlig vel, så lenge den ikke rammer oss selv.

Det var et postkort. Skrevet i Fana den 30. januar, postlagt i Åsane den 2. februar. Det oste av hat, forakt og uforstand.

Signaturen var «Gerd». Av skriften tydeligvis en eldre kvinne i Bergens søndre bydel.

Hun kalte Berits barn for boss.

– De er lite pene, og høyst sannsynlig ender de opp som horer.

Du burde skamme deg!! Skrev

Gerd på postkortet til Berit.

– Heldigvis var det jeg som tok inn posten. Jeg har ikke vist kortet til jentene. Jeg vil ikke gjøre det før de kan forstå.

Knerten På kortet var det klistret et bilde. Et sønderklippet bilde. Anni (6) og Lisa (3) var klippet bort, mamma Berit var alene igjen.

– Bildet sto i VG på nyttårsaften i en helt uskyldig sak. Avisen presenterte noen underlige gatenavn i Norge, og vi sto frem og viste «Knerten», like der vi bor.

– Dette bildet ble tydeligvis for sterkt for denne Gerd. I over en måned har hun hatt det liggende, før hun valgte hva hun gjorde. Det var med andre ord en overlagt handling, et nøye planlagt postkort hun sendte oss i sin feighet, sier Berit til Bergens Tidende.

– Hvordan reagerte du?

– Da det kom i posten, fikk jeg sjokk. Jeg trodde ikke det var mulig å bruke totalt uskyldige, små barn i sin frykt for fremmede. Etter hvert fant jeg ut at dette finner jeg meg ikke i. Jeg ville stå opp og slåss for jentene mine.

Hvem er «Gerd»? Berit tok kontakt med Bergens Tidende. Hun skrev et noe uvanlig leserbrev som sto på trykk forrige lørdag. Her etterlyser hun «Gerd», og presenterer seg selv.

– Jeg har fått en telefon fra en annen kvinne i Fana som heter Gerd. Hun følte seg uthengt, for det var ikke hun som hadde skrevet kortet. Jeg beklager at flere kan føle seg truffet helt uten grunn. Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal komme i kontakt med henne som mener så sterkt om mine barn.

(Gerd som ringte hadde et leserbrev i BT onsdag. Red. anm)

– Men hvorfor vil du så gjerne komme i kontakt med en som har så lite pent å si om deg og dine nærmeste?

– Jeg har lyst å fortelle henne hva hun har gjort. Hva hennes holdninger gjør med folk. Og så vil jeg fortelle litt om Anni og Lisa og hvordan vi har det sammen.

Noen barn er gule ¿ Etter opplevelsen med VG-bildet som kom tilbake som sjikane, ønsker Berit Årvik Christensen å skjerme jentene sine.

Hun vil ikke se dem på trykk i avisen igjen. Ikke ennå i hvert fall.

– Har de opplevd andre ubehag som små asiater i Norge?

– Nei. De er de eneste i barnehagen som ikke har norskfødte foreldre. Og de er nok ikke helt bevisst sitt opphav. Forleden hørte vi på radioen barnevisen: «Noen er brune ¿»

Da de kom til «noen barn er gule» lo Anni høyt og sa til meg: – Neimen mamma da, det er jo ingen barn som er gule, vel..?

– Så forklarte jeg henne hvem som blir oppfattet som gule.

Og ¿

– Da bare lo hun.

– Men vi har jo fått noen kommentarer av og til. Og da er det de eldre som sier sine meninger om jentene. På toget, på bussen eller i butikkene. Barn og unge reagerer ikke negativt på andre raser.

Utkastelsen Om de er små har de to søstrene fått en viss formening om at det er forskjell på folk. Forskjell på dem som er født med lyst hår, og dem som kom til verden med litt annet ytre enn de norske.

En kosovo-albaner som jobbet i barnehagen, skulle sendes tilbake til Kosovo. Han ble hentet av politiet og sendt bort, til stor oppstandelse i lokalmiljøet. Dette gjorde selvsagt inntrykk på barna også.

Da Anni kom hjem spurte hun mamma:

– Er det sant at han måtte reise fra Norge fordi han hadde brun hud og svart hår??

Så fikk hun et svar som hun tenkte lenge på: At det var de som bestemmer i Norge som hadde bestemt det.

Ellers er Moss en fredelig by uten store motsetninger. Nylig vedtok bystyret å gjøre byen til antirasistisk sone. Like siden 70-tallet har det vært store kontingenter av gjestearbeidere i byen. Da vietnameserne kom sist på syttitallet oppdaget man at de blant annet var dyktige glassblåsere. Og det trengs i en by med eget glassverk.

Det eneste mossingene ikke er så stolt av er at nynazisten fremfor noen, Erik Blücher er født i byen.

Fremtiden – I dag er de små. I dag går de i skjermet barnehage. Men en dag blir de større og mer synlige i miljøet. Er du redd?

– Jeg orker ikke tenke så langt. Men det er klart jeg gjør meg mine tanker om fremtiden. Jeg vil ikke alltid kunne være der og passe på dem. Vi ble jo rystet over drapet på Benjamin i vinter. Og historien om Arve Beheim Karlsen, som ble drevet i døden i Sogndalselven.

– Derfor er det viktig å begynne med det vi kan gjøre noe med – hverdagsrasismen.

Får vi bukt med den, er mye vunnet. Tror Berit Årvik Christensen.