Hun sitter til venstre, han til høyre på scenen i Grieghallen. Hver dag, år ut og år inn, deler fiolinisten og bassisten arbeidsplass og seng.

— Mange spør om det er slitsomt å jobbe sammen hele dagen. Men jeg synes det er berikende, sier Åsta Jørgensen.

— Det gir oss en fin fellesskapsfølelse. Når vi kommer hjem kan vi diskutere ting som har skjedd og dele opplevelsene, sier Torbjørn Eide.

Slik møttes vi:

Som ungdommer spilte de sammen i byorkesteret i hjembyen Haugesund, med Åstas far som dirigent. Men det var da de begge ble studenter ved konservatoriet i Stavanger, at de oppdaget hverandre som kjærestemateriale. De husker ikke kostymene, men er helt sikre på at de ble kjærester på en karnevalsfest i 1980.

Det var først og fremst Torbjørns sjarm og det at han var så grei å snakke med, som fikk Åstas hjerte til å slå fortere. Mens det var hele jenten som fanget hans intereDet var på karneval i Stavanger at det virkelig oppsto søt musikk mellom Åsta Jørgensen og Torbjørn Eide. Nå har de spilt sammen i sse.

— Jeg falt vel for alt. Måten hun var på og spilte på, hennes fascinerende og vinnende vesen, sier han og får nesten konen til å rødme, 34 år etter at de fant tonen.

Det tok noen år før de fikk etablert seg med felles hjem. Siviltjeneste og videreutdanning i utlandet gjorde at de første årene ble preget av avstandsforelskelse. Men siden 1986 har de bodd og spilt sammen i Bergen.

Livet sammen:

I 1995 ble de foreldre. Årene med småbarn ble et puslespill, men det gikk opp med god hjelp fra familie, naboer og venner. Nå er ungene så store at de klarere seg alene når mor og far spiller torsdagskonsert eller reiser på turné.

Ekteparet Jørgensen/Eide tror fiolin og bass må være en god match, for halve bassgruppen har fiolinistkjæreste.

— Merkes det på spillet hvis det er dårlig stemning hjemme?

— Det er vel mer slik at spillet fungerer som terapi. Man blir sugd inn i det en holder på med og glemmer bekymringer. Men heldigvis har vi hatt få konflikter. Og skilsmisseprosenten i orkesteret er lav, sier bassisten, som også er tillitsvalgt for musikerne.

— Dette er en krevende jobb. Da er det fint at ektefellen har forståelse for at man må øve og gjøre en del ting utenom selve jobben, sier fiolinisten.

— Har dere en felles melodi?

— Ja, Prokofievs 1. fiolinkonsert, sier hun.

— Og «Vier letzte Lieder» av Richard Strauss. Den satt vi og hørte på mens vi drakk te på hybelen i Stavanger, supplerer han.

Nesten 35 år senere sitter de samstemte i Grieghallen-kantinen med hver sin kaffekopp mens to andre musikeres nyfødte baby beundres i bakgrunnen. De synes det er rart at de selv nå er blant de eldste parene i Harmonien, men er glade for at de ikke er alene omå ha partneren i kollegiet.

— Orkesterlivet er veldig spesielt og det er positivt for miljøet at det er mange par. Vi har flere gode vennepar her, og vi har fått reist og opplevd mye sammen via jobben.

NYTT PAR: For halvannet år siden ble fiolinist Améline Chauvette-Groulx og paukist Håkon Kartveit kjærester. - Orkesteret er stedet vi møttes, men det er ikke det som holder oss sammen, det er alt det andre, sier han.
EIRIK BREKKE

Orkesterplass til amors piler og fiolinbuer

De ble kjent i festkomiteen. Men det måtte noen barkvelder og en del overtalelse til, før Améline Chauvette-Groulx ville bli kjæreste med Håkon Kartveit.

Som et relativt ferskt par i BFO opplever fiolinisten og paukisten en del vennskapelig erting fra noen av vennene i orkesteret.

— Dere er avskyelig søte, sier de. Da svarer jeg «it's happiness, get over it», sier Améline Chauvette-Groulx og ler rått.

Hun er vokst opp med fransk og engelsk som morsmål. Nå prøver hun å lære norsk, mens han pugger fransk.

Slik møttes vi:

Da Améline fra Canada begynte i orkesteret for snart tre år siden, var det flere som ble litt «starstruck» av den vakre fiolinisten, forteller Håkon Kartveit.

— Jeg turde ikke snakke med henne i begynnelsen, men det har heldigvis gått over nå når vi er blitt bedre kjent, sier han.

Etter at det ble slutt med ekskjæresten, begynte de to medlemmene i festkomitéen å tilbringe mer tid sammen.

— Jeg hadde plutselig mye tid og var kanskje litt ensom, forklarer han.

— Vi skulle ta en drink sammen, så ble én time til seks timers samtale ... Selv om jeg absolutt ikke ville ha musikerkjæreste. Det fremsto som et mareritt, især å ha en kjæreste i samme orkester, sier hun.

Men etter en del overtalelse klarte Håkon likevel å få henne på kroken. Blant annet ved hjelp av humor.

— Det er jo ikke tilfeldig at vi begge var i festkomiteen. Håkon er en veldig smart fyr, og han er født med et lyst sinn. Å være med en som mener glasset er halvfullt, gjør livet lettere. Dessuten er han høy og vakker, det hjelper jo alltid.

Som allerede nevnt, ble Håkon tidlig bergtatt av Amélines skjønnhet. Men det er verken utseendet eller hennes fiolinspill som er det viktigste.

— Orkesteret er stedet vi møttes, men det er ikke det som holder oss sammen, det er alt det andre. Améline er en utrolig interessant, morsom og intelligent person.

Kartveit understreker at han har en god tone med sin eks, som også jobber i orkesteret. Med trøblete brudd, tror han det kan bli vanskeligere å jobbe sammen.

— Man har jo hørt historier om folk som slettes ikke kommer godt overens, og som ikke klarer å beholde vennskapet etter bruddet, sier han.

— Men jeg merker at folk her er vant med at par kommer og går, de er flinke til å normalisere ting etter et brudd, sier hun.

Livet sammen:

Årsaken til at fiolinist Chauvette-Groulx ikke ville ha orkesterkjæreste, var at hun tenkte det ville bli kjedelig å dele både jobb og privatliv. Men nå, etter halvannet år sammen med paukist Kartveit, ser hun — naturlig nok — annerledes på det.

— Dette er jo en spesiell og tidkrevende livsstil, da er det fint med en som forstår. Samtidig er det bra at vi har hver vår instrumentgruppe og holder oss i hver vår lille boble på jobb. Enkelte dager ser vi nesten ikke hverandre. Men jeg merker at jeg er blitt bedre til å lytte til paukene, sier hun og kikker bort på samboeren.

Vel hjemme i leiligheten hender det at de lufter ut jobbting, slik de tror de fleste par gjør, men de snakker langt fra jobb hele tiden. Og lytter de til musikk, er det helst pop.

— Musikkmiljøet i Norge er så lite. Mange som jobber sammen har også studert samme sted. Jeg er glad for at Améline også har et annet univers i Canada, sier Håkon Kartveit, som selv studerte i København og jobbet fire år i Tyskland før han kom til BFO i 2008.

Akkurat nå trives de to godt i Bergen, men de er ikke fremmede for å flytte, om det dukker opp muligheter et annet sted. De føler de ennå har mye igjen å oppleve.

— Men akkurat nå tar vi ting som de kommer, og lever livet dag for dag.