Wenche har vært innlagt 55 ganger ved Haukeland sykehus siden 1988 og vært døden nær flere ganger enn hun kan huske.

LILLE JULAFTEN 2000: Det skinner et blålig lys over rom 733 ved Medisin post 6 på Haukeland sykehus. En liten lampe er tent over sengen. På veggen henger et fjernsyn. TV 2 sender brasiliansk såpe. De kunne sendt hva som helst. Wenche ligger i sengen. Som død. Det blå lyset flakker over fjeset. Så syk har jeg aldri sett henne før. Så svak. Så langt inn i døden. Men jeg tenker at hun er knallhard, hun må klare dette også.

Hun veide 53 kg da hun ble skrevet ut andre nyttårsdag.

AUGUST 2001: Jeg har vært urolig lenge. Har ringt Wenche i tre uker uten å få kontakt. Ringt leiligheten. Mobilen. Sykehuset.

På flytoget til Gardermoen sitter jeg og blar i dødsannonsene. Er hun død eller ligger hun hjelpeløs hjemme?

Urolig. Jeg har besøkt henne minst to ganger i måneden i over ti år. Kanskje har hun vært død lenge?

Skritter over flyplassparkett, knapp tid til bergensflyet. Stilig dame bak meg i sikkerhetskontrollen.

Wenche!

Hun har hendene fulle av handleposer. Har bare vært noen uker i London. Hos kjæresten. Traff ham i Amsterdam for noen år siden.

— Og så ringte han nå etter 14 måneders soning, han ringte fire-fem ganger, ville komme til Bergen, men jeg ville heller til London. Hun snakker på innpust og utpust. Vifter med velpleide hender. Wenche har fått manikyr i London. Er en duft fra den store verden. Men jeg ser svetten i pannen. Ser de små pupillene. Kjenner igjen de hektiske bevegelsene. Det er for lenge siden den tynne kroppen har fått sin metadondose.

MAI 2001: TV 2s brasilianske formiddagssåpe flakker blått over den halvmørke leiligheten. Ingen ser på, men det er et slags selskap i det. Pene og tilsynelatende rike mennesker skriker portugisiske skjellsord til hverandre.

En venninne ringer. Hun er på vei til Hjellestadklinikken, prøver å bomme noen «rypper» - Rohypnol - for å ha et grunnlag når hun møter til avrusning. Wenche skjeller i telefonen, om venninnen tror at hun driver apotek? Det blir ingen «rypper». Her er det jeg som bestemmer. Ferdig arbeid.

SEPTEMBER 2001: Nye, blå gardiner gjør leiligheten enda mørkere. Den brasilianske TV 2-såpen «Forbudt kjærlighet» er ikke kommet videre. Ikke Wenche heller. Hun sitter i sin mørkeblå sofa omgitt av alt hun trenger. Metadon, kaffe, sigaretter. Hauger med betalte og ikke betalte regninger i sirlige bunker rundt henne. Beina er tunge igjen, opphovnet og fulle av væske. Hun har føttene på et lite, persisk teppe. Teppet er fullt av merker etter brennende sigaretter. Når hun sovner, faller sigaretten ned. Brenner videre en stund. Den lille matten beskytter det store gulvteppet under. En kamerat ringer. Vil selge «rypper». Wenche avslår.

— E` du helt idiot, eg vet no ka en karamell koster, for faen.

Til meg:

— Beklager, eg e` litt hektisk, har ikkje fått i meg medisinen.

Hun ble skrevet ut fra Haukeland i går. En huskeliste følger utskrivingspapirene: Kaletra, Combivir, Bactrim, Folsyre, Valium, Polaramin, Rohypnol, Metadon, Zovirax, Furadantin.

Nederst med store bakstaver: «NB! VIKTIG Å TA MEDISINEN HVER DAG». Det gjør hun ikke.

— Eg blir fysisk syk av alle tablettene, føler meg helt syntetisk med all den aidsmedisinen. På kjøleskapet en annen huskelapp hun har skrevet til seg selv: «Snakk aldri til noen om noe enten det er en bagatell eller noe viktig». Hardt liv. Hard verden. Wenche viser meg kjærlighetserklæringer fra vennen i London: «I come down hard at times. My words that hurt you honestly don´t mean anything. Just look through them and see my good side. I mean well for us. Baby. Love you. Your husband to be». På utsiden av kortet bildet av en gorilla og påskriften: «Be mine», på innsiden: «... or else».

Hardt liv. Knallhardt.

LES MER OM AIDS- OG HIV-MARERITTET I ET EGET BILAG I FREDAGENS UTGAVE AV BERGENS TIDENDE.

WENCHE LEVER MED AIDS: Wenche Myrna Sunde Bogdanovski (48) har vært innlagt ved Haukeland sykehus 55 ganger, i snitt en uke hver gang. Til sammen har hun har tilbrakt mer enn ett år ved sykehuset siden 1988.
FOTO: ROAR CHRISTIANSEN