— Det har vært lærerikt og underholdende, sier Lindanger med et smil. Det nytter ikke å gjøre annet for den sindige rogalendingen.

Startet bra

Historien starter i 1980. Da kjøper Lindanger en tomt av tidligere ordfører i Fana, Jakob L. Berstad. Berstad hadde fått tillatelse fra vegvesenet om tilkjørsel, og en nabo hadde gitt tillatelse til påkobling til kloakk.

— Jeg kjøpte tomten fordi jeg regnet med det ville være kurant å få byggetillatelse, forteller Lindanger.

Og det startet bra. Fra kommunens arealavdeling ble det i 1984 skrevet at avkjørsel til tomten kunne skjer fra kommunal vei. Men siden stoppet det hele opp. Byggesøknaden av 14. august 1985 ble aldri ferdigbehandlet. I 1987 laget Lindanger en privat reguleringsplan. Heller ikke denne ble behandlet av kommunen.

Håpet på fart i sakene

I 1989 fant derfor Lindanger ut at han ville knytte seg til en større privat utbyggingsplan av drøyt 20 boliger på en nabotomt.

— Med en litt større aktør tenkte jeg det ville bli fart i sakene, forklarer Lindanger.

Og i utgangspunktet så det bra ut. I et brev av 6. mars 1989 opplyser utbygger at reguleringsarbeidet er i gang. Deretter stopper alt opp.

Lindanger purrer på saken 22. januar 1990. To år etter behandles reguleringsplanen for første gang i bygningsrådet, og planen anbefales. Naboprotester, uenighet blant grunneierne på grunn av ekstrautgifter og manglende kommunal prioritering fører til at reguleringsplanen blir stående i stampe.

Skriver brev

Lindanger skriver brev til kommunen:

    1. mai 1992,
      1. mai 1992,
        1. mars 1993,
          1. november 1993,
            1. mars 1994 og
              1. januar 1995.

              Bare ett av brevene besvares.

              — Jeg innså nå at det ikke var noen fordel å være med på den større reguleringsplanen, så derfor ba jeg om at min opprinnelige søknad fra 1985 ble behandlet.

              Brevet gikk av gårde 16. november 1995, men ble som vanlig ikke besvart. Heller ikke purrebrevet av 13. januar 1996.

              Byombudet griper inn

              Lindanger tar kontakt med byombudet. I et brev fra byombudet 21. november skriver Gretha Braathen til planavdelingen:

              «Uansett stort arbeidspress på liten bemanning, har selvsagt personer som skriftlig kontakter kommunen krav på svar innen rimelig tid, og man kan jo spørre seg om et helt år er rimelig tid?»

              Brevet fra byombudet besvares et halvt år etter. Der lover planavdelingen å kalle grunneierne inn til møte. Det viser seg å være til mager trøst for Lindanger. Møtet blir det ikke noe av, og Lindanger får ikke behandlet sin sak.

              Skriver nye brev

              Lindanger skriver flere brev:

                1. april 1997,
                  1. desember 1997,
                    1. november 1998 og
                      1. januar 1999.

                      Nå skjer det endelig noe. Planen legges frem på nytt i bygningsrådet i februar 1999. Men naboprotester fører til at bystyrets flertall i mai 2000 vil ha utredet en annen tilkjørsel.

                      Først et drøyt år etter plukker byrådet opp saken og lover å sette i gang planarbeid.

                      — Her står saken. Jeg har ikke hørt et ord. Jeg vet ikke om noen jobber med planen, sier Lindanger.

                      Hans siste brev av 6. februar i år er heller ikke besvart av planavdelingen.

                      — Dette er på ingen måte noen katastrofe for meg. Og det har jo vært forferdelig lærerikt. Jeg er blitt kjent med beslutningssystemet og politikerne. Derfor klarer jeg også å ta dette litt humoristisk, sier Lindanger.

                      BREV BESVARES IKKE: Saksmappene vokser hos Synnøve og Ole Andreas Lindanger. De har sendt nærmere 20 brev til kommunen etter byggesøknadene i 1985. Bare et fåtall er besvart.
                      FOTO: ARNE NILSEN