Halvor Nordhaug tar imot i Bispegården på Landås. En melkemugge og en bolle med smågodt står på bordet, og biskopen kommer med to kaffekopper.

Han viser til sofagruppen i en av de tre stuene. Akkurat her satt han for snart seks uker siden og kjente på dødsangsten. I en uke var kreften blitt utredet ved Haukeland universitetssykehus. Denne dagen skulle sykehuset gi beskjed om den hadde spredt seg eller ikke.

— Tirsdag 7. oktober var nok den merkeligste dagen i mitt liv. Da så jeg i øynene at nå kan det hende at jeg dør om ikke lenge, sier Nordhaug og ser ut av vinduet.

Laber, men stigende

Nå sitter han i den samme sofaen. Nyoperert, litt blek og noen kilo lettere. Formen kaller han «laber, men stigende».

Gjennom sommeren kjente Nordhaug at ikke magen fungerte som den skulle. Da han gikk til fastlegen etter ferien, bar det rett til spesialist. Der fant de en svulst i tarmen.

Som prest har han jobbet tett på døden, og har fulgt mange til siste hvilested.

— Dette har jeg alltid visst: Vi skal alle dø en gang. Det er jo trivielt. Men plutselig kunne det være min tur. Jeg har jo jevnaldrende som er blitt syke og gått bort, men når det rammer deg selv, kjenner du hvor tynne veggene er mellom liv og død, lys og mørke.

Bli stående

Da telefonen endelig kom utpå ettermiddagen i oktober, var han skjelven og medtatt. Lettelsen var stor da beskjeden kom at det ikke fantes spredning.

Han tenker ofte på dem som venter på en slik telefon, og som kanskje får en annen beskjed enn han fikk.

— Jeg håper at jeg kan bli stående litt i møtet med dem, ikke gå videre med en gang. Vi er jo alltid så travle, men jeg håper jeg kan være mer til stede, sier Nordhaug.

Onsdag denne uken fikk han endelig beskjed om de siste prøvene etter operasjonen: Han må til kontroller, men kan regne seg som frisk. Noen tårer trillet da han trakk høstluften ned i lungene utenfor dørene til Haukeland sykehus den dagen. Det var godt å gå hjem til bispegården i lett regnvær med en slik melding å ta med hjem.

— Akkurat nå føler jeg det så sterkt, hvor takknemlig jeg er over å være i live. Jeg har erfart hvor skjørt livet er og håper det ikke er noe jeg glemmer.

- Rasande tur

Sykdomstiden har vært fylt av omsorg. Venner, kolleger, familie har ringt, skrevet og sendt blomster. De tenker på ham og ber for ham. På kirurgisk post 3 var han omringet av hvite engler, som han kaller sykepleierne, og da han kom inn på operasjonssalen sto det åtte grønnkledde mennesker klare for å gjøre sitt beste for ham:

— Du verden, for et system vi har, slår han fast.

Sykdommen har skrellet vekk det uviktige. Igjen står familien selvfølgelig, men også gudstroen.

— Det dypeste sjiktet er mitt forhold til Gud. Det er blitt mer dyrebart at jeg kan tro at uansett hva som skjer, er jeg i noen hender som er større enn mine. Til og med større enn helsevesenets.

Nordhaug kan ikke si han har tapt noe, annet enn 25 centimeter av tarmen.

— Jeg har tenkt mye på en strofe av Evert Taube, sier Nordhaug og prøver å lete den frem i hukommelsen.

— Jo! «Det är en rasande tur att du lever, min vän». Det er kjempeflaks at vi er til. Vi har egentlig ikke krav på noe.

_Z7A1293.jpg
ODD E. NERBØ

Fienden

Han snakker om at døden er en fiende uansett. Selv når den kommer som en lettelse slutter alt med den. All den meningen du har bygget, livet, arbeidet, familien, gode ting, alt det blir fullstendig rasert.

— Men da kan man ha håp til Gud, den meningen blir ikke rasert.

— Tror du det er lettere for deg som kristen å takle sykdom?

— Selve angsten blir jeg ikke spart for, men sånn sett tror jeg nok det er en støtte å hente i troen, at man ikke møter det mørke i livet alene.

Stemmen blir tykkere av og til når han snakker. Blikket vender ut av vinduet på hagen og kanskje enda lenger bort mot Løvstakken eller Askøy. Men ikke mot dødens dal. Livet etter døden har han ikke tenkt mye på i denne tiden. Blikket har vært vendt mot det nære.

— Jeg har levd fra dag til dag, og bedt mye om at det skal gå godt. Fokuset har vært der, ikke på det bortenfor døden.

— Hva er du redd for med døden?

— Å miste alt. Jeg er ikke noe annerledes enn noen andre. Livet er så dyrebart, og å tenke på å miste det er forferdelig.

Klar for julegudstjeneste

Han er glad for at han skal få følge de tre sønnene videre, de tre barnebarna, første skoledag, konfirmasjon, kanskje et bryllup.

— Jeg vil høre mer god musikk, lese flere bøker, være mer sulten på inntrykk. Jeg har tenkt at jeg skal være litt mer kresen på hva jeg velger å ta inn.

Han ser frem til å holde gudstjeneste i Domkirken 1. juledag, den første på lang tid. Det siste han sier før journalist og fotograf takker for kaffen er dette:

— Jeg er redd for at tiden går, og jeg kommer tilbake i tralten. Haster videre og ser egne gjøremål og kanskje ikke dem som jeg går ved siden av. Du verden, jeg håper dette har vært en vekker.