Lærdal er en betydelig jordbrukskommune. Her dyrkes store mengder bær, frukt, poteter, andre grønnsaker og gras til bufe. Men bygden får bare en snau halvmeter regn i året. Uten kunstig vanning av åker og eng ville det ikke blitt rare avlingen. Vår og sommer står vannspredere og sprøyter vann over jordene.

Kulturarven

Helt tilbake til 1200-1300-tallet vet man at det var anlagt veiter — åpne grøfter - som ledet vann fra elver og bekker oppe i fjellsidene og kilometervis ned til jordene. På 1800-tallet var slik veitevanning vanlig i hele bygden. Derfor er restene av de gamle vanningsanleggene - veitene - en del av kulturarven i Lærdal.

I dag blir åker og eng vannet med trykkvann fra spredere. På de fleste gårdene blir vannet pumpet opp fra Lærdalselvi og ført videre i rør og slanger ut til sprederne. Noen bønder har vann fra eget uttak fra bekker oppe i liene. Dermed er det stort nok trykk på vannet til at det presses ut til sprederne via rør og slanger og gjør pumper overflødig.

Fremdeles i bruk

Kjersti Aarethun og Magnhild Aspevik i Lærdal kommune har laget en plan for registrering av fakta om og en skjøtselsplan for vanningsveitene i Stuvehagane i Lærdal.

Stuvehagane ligger like ved E16 to mil fra Lærdalsøyri sentrum. Lærdal ligger i en sone med suboseanisk/subkontinental klimatype. Det gir hete somrer og etter måten kalde vintrer. Landskapet i Lærdal er formet av is og isavsmelting.

I Stuvehagane er det to veiter. Ljøsneveita ligger noen hundre meter fra E16 oppe i lien, mens Undebakkeveita ligger nede i dalbunnen like ved europaveien. Sistnevnte er fremdeles i bruk.

Selve livsgrunnlaget

Ljøsneveita er et imponerende byggverk. Det var ferdig til bruk på slutten av 1800-tallet. Veiten er formet som en steinrenne med en solid, vel halvmeter høy loddrett, langsgående mur ut mot dalen. Den nesten meterbrede bunnen er støpt i betong og den andre siden skråner inn mot lien. Veiten hadde inntak ved Bjørkum bro, bukter seg gjennom skogsbunn, grusrygger og steinurer med til dels store steiner. Med moderne metoder har man målt at det er bare 4 meter fall på den ca. 4 kilometer lange strekningen frem til Ljøsne.

KULTURMINNE: Ljøsneveita høyt oppe i lia var en del av livsgrunnlaget for flere gårder i Lærdal.
IMPONERENDE: Steingrøften - veiten - er et imponerende byggverk. Magnhild Aspevik i Lærdal kommune er en av ildsjelene som sørger for at Ljøsneveita ikke forfaller.
TUNNEL: Over stokk og gjennom steiner slynger Ljøsneveita seg gjennom lien øverst i Lærdal.