Adventsstjernen er på plass i vinduet i huset et sted i Bergen. I en myk sofa sitter en liten gutt og ser TV. Moren kommer inn og gir ham en klem.

Hun vil ikke si så mye om hva som fikk henne til å oppsøke krisesenteret, men er fast bestemt på at det aldri skal skje igjen.

Les også: Ofrene skal følges opp bedre

— Det er første og siste gang vi er her. Jeg håper å få skaffet en leilighet før jul, sånn at vi har et eget hjem å feire i, sier hun.

Mor og sønn har vært her noen dager nå, og har funnet seg godt til rette.

— Det er bra at det fins et sånt sted. Jeg har ingen familie i Norge, så jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis vi ikke kunne kommet hit, sier kvinnen.

Startet med nødtelefon

Siden 1978 har Krisesenteret i Bergen vært et tilfluktssted for kvinner og barn.

— Det startet med en nødtelefon, og improviserte løsninger i små lokaler, sier daglig leder Lisbeth Mosaker.

I 1981 ble et permanent og etter hvert døgnåpent krisesenter åpnet. I dag holder senteret til i et stort hus som leies av kommunen.

Frem til 20. november i år var 108 kvinner og 90 barn registrert som beboere ved Krisesenteret i Bergen. Antallet har vært relativt stabilt de siste årene.

Les voldsofferets historie: - Det var som å leve i en krigssone

— Vi har ikke nøyaktig statistikk for hele tiden vi har vært i drift. Men det er noen tusen kvinner og barn som har vært innom her i løpet av de 30 årene, sier Mosaker.

Da den norske krisesenterbevegelsen startet, var målet å bli overflødig.

— Vi jobber fortsatt for et samfunn fritt for vold. Men inntil det skjer, må krisesentrene bestå. Og nå har regjeringen sagt at de vil lovfeste tilbudet fra 2010, sier Mosaker.

- Får tid til å tenke

Mens hun snakker, stikker flere kvinner hodet inn i stuen for å se hva som skjer. De er opptatt med matlaging og rydding på kjøkkenet. På benken står et pepperkakehus, ferdig pyntet med melis og Nonstop.

— For beboerne betyr det mye å komme til et sted som er trygt, hvor de selv velger hvilke tilbud de vil benytte seg av. Her får de ro, og tid til å bearbeide det som har skjedd. De blir trodd, og ser at det er flere som er i samme situasjon, sier Mosaker.

Hun beskriver krisesentrenes første 20 år som en lang kamp for å få myndigheter og befolkning til å se vold i nære relasjoner som et samfunnsproblem, og ikke bare et problem i familien.

— Det har skjedd mye de siste ti årene. Vold er satt på den politiske dagsordenen, sier hun.

Flere etter jul

Innvandring, menneskehandel og utenlandske kvinner som gifter seg med norske menn har gitt krisesentrene mer å gjøre.

— Disse kvinnene blir boende hos oss lenger. Det er naturlig, de kjenner ikke det norske systemet, og mangler ofte nettverk i landet, sier Mosaker.

Den største utfordringen fremover vil likevel være holdningsskapende arbeid, mener hun.

— Disse temaene må inn i utdanningen til førskolelærere, lærere, jordmødre, leger og barnevernspedagoger, sier hun.

I en av stuene ved krisesenteret står et langbord pyntet med duk og stearinlys. Det er her beboerne skal feire jul.

— For mange er det en lettelse å slippe nok en høytid med forventninger og skuffelser hjemme. Julen her er veldig hyggelig, sier Mosaker.

Men mange kvinner venter med å oppsøke hjelp.

— Vi ser ofte at det kommer flere hit etter høytidene, enn i løpet av selve julen. De fleste prøver å holde ut disse dagene, gjerne for barnas skyld, sier Mosaker.

MYTER: - Fortsatt tror mange at det bare er en spesiell type menn som bruker vold, og at det bare er en spesiell type kvinner som lar seg bli slått. Men dette kan ramme alle, sier Lisbeth Mosaker ved Krisesenteret for kvinner i Bergen.
Helge Skodvin
FLYKTET FRA EKTEMANNEN: - Det var som å leve i en skrekkfilm. Hele tiden å holde pusten og være redd for neste raseriutbrudd, sa «Mette» til BT tidligere i år. ARKIVFOTO: EIRIK BREKKE