Visstnok var formålet den gang i 1858 å etablere et slags forsvar for Nordneshalvøyen. For eksempel mot guttene fra Nygaards Bataljon. Stifterne var i hvert fall syv gutter i 14-15 års alderen. Og de holdt sine første møter i lysthuset til reipslager Grieg.

Og forsvar fikk de fort bruk for. Allerede i 1869 dryppet det første buekorpsblodet, i heftig kamp mot nygårdsgutter som hadde tillatt seg å sjikanere Nordnæs-fanen i 17. mai-prosesjonen.

«Han rider jo på en gris», sa guttene i Nygaards Bataljon om fanen med en ridende kong Carl XV på.

Det var mer enn Nordnæs-guttene ville bite i seg, og dermed tørnet soldatene fra de to korpsene sammen i hissig kamp i det historiske «Nygårdsslaget».

Ryktene vil ha det til at det var Nordnæs-guttene som kom hjem med færrest skrammer. I hvert fall blåste Nordnæs-sjefen Jean Krohn av kampen på et tidspunkt da hans «menn» hadde overtaket.

Litt større uenighet er det om slaget varte i 20 eller 30 minutter.

Uansett, fanen som ble flekket av fanebærer F. G. Gades blod har siden gått under det ærerike navn «Blodfanen».

Heldigvis var det den gamle fanen som ble blodstenket, den med Olav Tryggvason. Den nye, den med «grisen» og Carl XV på, hadde man for sikkerhets skyld latt være igjen hjemme på Nordnes.

Bataljonens senere historie er noe mindre blodig, men ikke mindre ærerik.

Mindre blodig

Fra starten var Nordnæs Bataillon ett av de tre lørdagskorpsene. De to andre «overklassekorpsene» var Nygaards og Dræggens.

Men det gikk noen år før korpset helt visste hva slags korps det ville være.

Den første tiden var navnet nemlig Nordnæs Buekorps, og man ekserserte med buer. I 1867 konverterte man til tregeværer og endret navn til Nordnæs Corps. Året etter ble navnet igjen endret, nå til dagens Nordnæs Bataillon. Og i 1918 ble tregeværene erstattet med rifler. Og base ble gradvis Fredriksberg fort.

I 1918 var det også at korpset fikk eiendommen Nordnæsdalen i Fyllingsdalen, en tomt på nærmere 500 mål, der det i alle år har vært stor buekorpslig aktivitet med utflukter og idrettskonkurranser.

Viktig er det nok også å nevne at Nordnæs-guttene under krigen fra 1940 til 1945 drev et lite stykke Norge i frihet i Nordnæsdalen, med flaggheising, rådsmøter, valg og marsjering. Til tross for at tyskerne hadde forbudt buekorpsene og alt deres vesen.

Familiært poeng

Et familiært poeng fra korpsets historie er «Den nilsenske tid», i 1870-1880-årene, da skipsmekler Andreas Nilsens seks sønner alle ble valgt til sjefer. En uslåelig rekord, forhåpentligvis for lengst i Guinness rekordbok.

Den flittige østlandske politiinspektør Salicath har på en måte også skrevet sitt navn inn i Nordnæs-historien, etter at han presterte å nekte tromming og marsjering i byens smitt og smau. To år gikk det før bystyret i 1889 klarte å målbinde Salicath og oppheve hans trommeforbud.

Noe reiseforbud har buekorpsene imidlertid aldri fått. I 1958, i forbindelse med 100 års jubileet, gikk turen til København. To år etter til Tromsø.

På denne tiden ble det tynt i rekkene bak Nordnæs-sjefene, men en korpstur til Trondheim i 1964 fikk fart i rekrutteringen. Og da turen gikk til Sverige i 1969, var det «gode greier» igjen.

På denne turen fikk guttene forresten servert skillingsboller i Göteborg. Det var da en av dem utbrøt:

«Kordan har disse bollene havnet her i Göteborg?»

Mormor fra Nordnes

Dagens Nordnæs-sjef, Fredrik Wågsæther (19), har tolv år bak seg i korpset, fra han som syvåring ble beste nybegynner.

Senere har han gått gradene — til de grader - som sistesoldat, troppssjef, faneoffiser, adjutant, løytnant, kompanisjef - og nå Sjef for ca 120 gutter - et antall Paradis-gutten later til å være rimelig fornøyd med.

— En Nordnæs-sjef fra Paradis?.

— Har alltid bodd på Paradis, men mormor vokste opp på Nordnes, i Ytre Markeveien.

Vi skjønner.

JUBILEUMSDAGEN: Nordnæs Batallion har ca. 120 gutter i jubileumsåret, med stort og smått, høy og lav. Her marsjeres det foran depotbarakkene.<p/>FOTO: HELGE SUNDE