Nå er den 34 år gamle kvinnen og småbarnsmoren fra Bangladesh både lei, frustrert, sint og i ferd med å gi opp. Zeenat Parveen skjønner ikke hvorfor verken private eller offentlige arbeidsgivere i Bergen ikke vil ha henne på lønningslistene. Istedenfor å kunne bruke utdanningen og kompetansen, er hun henvist til å servere kaffe, pizza og pølser i kiosken i avgangshallen på Flesland.

— Jeg føler meg som et offer. Tidligere kunne ikke Aetat hjelpe meg fordi jeg ikke hadde oppholdstillatelse. Når hele familien nå har fått den, får jeg ikke hjelp til å få brukt min utdanning fordi jeg allerede har en jobb, som jeg altså er overkvalifisert til. Etter å ha søkt bortimot 200 jobber og bare blitt innkalt til ett intervju, oppleves dette etter hvert som en slags rasisme og diskriminering, sier Zeenat Parveen.

Tok hovedfag i Bergen

Hun kom til Norge i 1992. Fra hjemlandet Bangladesh har Zeenat en cand. mag-eksamen. Ved Universitetet i Bergen fullførte hun hovedfag i offentlig administrasjon i 1997. Hun både snakker og skriver flytende norsk og engelsk i tillegg til morsmålet bengali. I fjor høst fikk Zeenat sammen med ektemannen og to barn oppholdstillatelse i Norge.

Zeenat Parveen har søkt jobber som både saksbehandler, konsulent og forskningsassistent. Men hun blir aldri innkalt til intervjuer verken hos offentlige og private arbeidsgivere.

Akademikere uten jobb

— Her bør ikke minst det offentlige ta ansvar. Staten har innført en ordning der man i stillingsannonser skal oppfordre folk med minoritetsbakgrunn om å søke. Dette burde også Bergen kommune ha gjort ved sine utlysinger. Men det gjør man ikke.

Parveen mener det offentlige bør ha et spesielt ansvar for å åpne arbeidsmarkedet for høyt kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn.

— Men i praksis skjer ikke dette. Man viser gjerne til at det er høy arbeidsledighet blant akademikere generelt. Men man finner likevel ikke norske akademikere innen renhold og andre jobber som ikke krever spesiell kompetanse. Høyt utdannede med minoritetsbakgrunn blir i praksis ofte henvist til denne delen av arbeidslivet.

Ingen drøm lenger

Heller ikke Zeenats ektemann, Tajul Islam har fått jobb der han kan bruke sitt nylig fullførte hovedfag i mikrobiologi. Nå er familien i ferd med å kjøpe hus for å slå seg til i Bergen etter at Utlendingsnemnda ga dem oppholdstillatelse. Men uten jobber der inntekten står i forhold til kompetansen, står det økonomiske regnestykket i fare for å sprekke.

— Hva er drømmejobben din?

— Jeg har ikke lenger noen drøm når det gjelder arbeidsmarkedet. Håpet er bare å komme meg inn i arbeidslivet på en måte der jeg får nytte utdanning og den kompetansen jeg har, og så bruke dette som en plattform videre i livet. At ingen arbeidsgivere skulle ha bruk for det jeg faktisk har kompetanse i, er både frustrerende og uforståelig, sier Zeenat Parveen.

RASISME: – Det oppleves som rasisme og diskriminering når jeg bare henvises til et arbeidsmarked jeg er overkvalifisert til, sier Zeenat Parveen, som har søkt nesten 200 jobber i Bergen uten å få napp hos noen arbeidsgiver.
Foto: Gidske Stark