TRULS SYNNESTVEDTRUNE SÆVIG (foto)

Det er julaften 1944. I ett år har 19 år gamle «Victor» stått høyt oppe på Gestapos liste over ettersøkte i Bergen. Veldig høyt oppe.

Tyskerne vet at den unge kommunisten er en av lederne i det hemmelige arbeidet med illegale aviser og oppbygging av sabotasjeorganisasjonen Sab.org — som ble Mil.orgs aksjonsgruppe i Bergen.

Julaften den siste krigsvinteren tilbringer «Victor» i dekning i et bakeri i Hans Holmboes gate. Han bruker tiden til å pusse kulene i sin Walther kaliber 7.65.

«En for en tar jeg patronene ut av m a gasinet. Stiller dem opp i rekke på bo r det. Pusser hver enkelt med lommetø r kleet og setter dem tilbake ...» Deretter legges pistolen under puten.

Hans julebudskap til seg selv denne julaften er Rudolf Nilsens «Revolusjonens Røst».

«Kan hende det gjelder å redde vår jord ...». Han visker diktet frem i det mørklagte bakeriet. Senere på kvelden kommer en kamerat med pinnekjøtt. Det blir litt jul likevel.

«Hva har du der?»

For August «Victor» Rathke var ikke skutt på Nøstetorget. Mirakuløst hadde han gang på gang sluppet unna farefulle kontroller.

Som den gangen i Skuteviken, med en mappe med studiemateriell om Sovjetunionens Kommunistiske Parti under armen.

«Hva har du der? spurte en av tyske r ne.» «Es ist Fleisch, svarer jeg». «Aha - svartebørs, smiler han. Han vinker meg av. Kontrollen er over.»

Men tyskerne ringer ham inn og mot slutten av 1944 har han stadig oftere måttet bytte dekkadresser. Fra Jansons gate til Nygårdsvik, fra Tennebekk til St. Jørgens gate og St. Hans-stredet. Til Minde, Lien og Sverresborggrenden. I Strandgaten og Fredrik Meltzers gate, i et naust ved Nordåsvannet og i Hjelms vei.

Foreløpig var han fri, mange hadde ikke hatt samme flaksen.

«De fleste ungdommene som gikk inn i Sab.org er arrestert, torturert og feng s let. Organisasjonen vår er nærmest i ruiner ...Tiden er inne til å veie for og imot om jeg skal reise til England.»

«Fikk pistol i magen ...»

August Rathke var sytten år gammel gymnasiast på Signe Høegs private gymnas i Vestre Torggaten da han i 1943 ble rekruttert til ungkommunistenes undergrunnsarbeid. Først med klasseavis med nasjonalt innhold og kommunistisk ideologi, senere til omfattende illegalt avisarbeid og sabotasjeaktivitet.

Det var dødsstraff for mye mindre.

I boken «Hilsen til Guri - en ung mann i krig» - som i neste uke kommer ut på Sigma Forlag - forteller den senere rådmannen, kommunaldirektøren og justitiarien for første gang om den dramatiske tiden i dekning.

Nøyaktig seksti år etter at han hjemme i Heien 18 høsten 1943 hadde mangfoldiggjort hundre eksemplarer av første nummer av den illegale kommunistiske ungdomsavisen Fortroppen. I lederen skriver han:

«Det må bli slutt på at Norge er et fr e det rekreasjonssted for tyskerne. Sabot a sje og geriljakrig, som i Jugoslavia, må erstatte den passive motstandskampen.»

Familien tatt

Om bakgrunnen for krigsmemoarene forteller Rathke i et forord:

«Det var ment som et minneskrift til nærmeste etterkommere. Så ville noen at det ble mer. Husker jeg alt riktig? Nei - det er svake deler med navn, sted og tid og litt «dikterisk frihet». Men hovedin n holdet er slik det var en gang - hve r dagsmennesker i en krig i Bergen. Der og da ...» I november 1944 var faren og moren og søsteren blitt arrestert hjemme i Sandviken.

«Grytidlig den 9. november kom Ge s tapo til Heien 18. Mor, 55 år, far, 65 år, søster Anne Ma, 17 år, blir brutalt revet opp av søvnen. Søvndrukken har far lu k ket opp, fikk en pistol i magen, så sto r met 4 mann inn i leiligheten.» Tyskerne var på jakt etter sønnen i huset. Han lå i dekning i St. Jørgens gate.

I Gestapo-huset i Veiten ble søsteren tvunget til å se moren bli mishandlet.

Noen dager senere ble kjæresten «Guri» tatt.

«...jeg kunne tenke meg hva de gje n nomlevde. Brutale forhør, «verschäfte Vernehmungen». Det var slag med bl y køller, pisking, i verste fall avrivning av negler, tilskruing av armer og ben, na k ne seter på varme kokeplater...et helv e te.» Nyttårskvelden 1944 er «Victor» blitt «Paulus» og står ved vinduet på en dekkadresse ved Fløibanen.

«Klokken nærmer seg 24. Det har vært et hardt år. Det ender opp med at mor, far, Anne Ma og Guri er i konsentr a sjonsleir. Tom (Willy Vallentinsen, red.anm.) er drept. Så ringer kirkeklokkene og skipene på havnen fløyter det nye året, 1945, inn.

«Jeg må klare å overleve. Det kan bare bli tysk nederlag, seier og frigjøring i det nye året.»

Driver ap med tyskerne

I boken forteller Rathke om venner som ble torturert og drept - og om likvidasjon av angivere.

«Jeg foreslår at jeg skal rolig gå mot ham, på kloss hold trekke og skyte og l ø pe opp smauet.» Han er ennå ikke fylt 19 år.

Og: «Like før trikken stanset, trakk Frank sin Colt 45 med lyddemper og satte et skudd i hodet på WP som døde momentant.» Den illegale tilværelsen er blitt så normal at han av og til glemmer at han er ettersøkt. Han driver ap med tyskerne.

«Claus og jeg går forbi NS-huset. - Skal jeg gå inn og spørre etter brosjyrer om Hitler? sier jeg til Claus. - Du er ikke riktig klok, sier han.» Han går inn. Og kommer like hel ut.

Her er også antydet historien om et gryende kjærlighetsforhold, i krigens kulisser.

Men først og fremst er han en ung mann i krig.

«Jeg var ikke lenger bare i dekning. Jeg var en av de få og utvalgte som skulle arbeide «under jorden» for å by g ge opp en sterk illegal organisasjon som kunne gå til aksjon mot okkupasjon s makten. Jeg var leder av ungdomsapp a ratet.»

Radio i vedstabel

Det hadde begynt med radiolytting hos bekjente i Jægerbakken 4. Meldingene fra BBC ble notert og renskrevet på farens skrivemaskin.

Senere ble en radio gjemt i en vedstabel i kjelleren hjemme i Heien.

En gang i 1943 inviterte han moren, som var meget religiøs, med ned i kjelleren. Det var overføring av gudstjeneste fra London, med kong Haakon til stede.

Moren ble plassert på en krakk.

«Så foldet hun hendene og lyttet til de dempete ordene, orgelmusikken og sa l mesangen som kom ut fra vedstabelen. Sendingen sluttet med Fedrelandssa l men. Vi reiste oss. Mor gråt, men store gutter gråter ikke.» Mer alvor ble det da han ble dristig nok til å leie et lokale i Gimleveien, for å trykke aviser og lagre sabotasjemateriell.

«Lageret er etter hvert økt med pakker med sprengstoff, lunter, mekanismer for tidsinnstilling og brannbomber ...Vi a r merer en del håndgranater. Når vi er i lokalet står de oppstillet langs vinduet. Jeg har en Colt 45 i skrivebordsskuffen.»

«Det er KNM Hitra ...»

«Du må komme deg vekk fra Bergen og i sikkerhet straks. Gestapo tror at du er en sentral leder for kommunistene.»

Advarselen kommer fra «Guri» og tidlig om morgenen 24. januar 1945 sitter Rathke om bord i øygardsbåten «Blomvåg». Første stopp på vei til England er Hernar på Radøy. Der dukker kontaktmannen Hans Helle opp.

« - Nei, er det ikkje Victor som kjem! No vart det for hett for deg? sier han og gir meg et godt håndtrykk.» Englandsfareren blir rodd ut til Lyngøy og i en stille vik tatt over i en skøyte. Der møter han venner som har ligget i dekning på Radøy. Nå venter de på gjengen fra Shetland.

«Jeg står i styrehuset. Klokken er 23. Det er svart natt, men skøyten har et svakt lys oppe i masten ... Et mørkt fa r tøy siger inn og legger til langs skutes i den. Det er KNM «Hitra». Neste formiddag er Rathke på Lerwick, men drar raskt videre til London, der han går inn i spesialtjeneste i Forsvarets overkommando, Kompani Linge.

Men det første han gjør i London er å legge turen til BBC og Hartvig Kiran, en av «stemmene fra London».

Han har en særmelding som må hjem til Norge den kvelden.

Den lyder som avtalt:

«Hilsen til Guri.»