KIRSTI MALTERUD

Håpet hennes var en viktig forutsetning for at hun kunne klare å skape seg gode dager helt på slutten av livet. Alle visste at hun ikke ville overleve kreftsykdommen, og noen mente hun var urealistisk når hun snakket om at det skulle gå bra. Men denne kvinnen hadde god kontakt med de sterke sidene sine. Hun var høyst realistisk i forhold til sine fremtidsutsikter, og trodde ikke på et liv etter døden. Hun kjente at det kunne gå bra, også når det virkelig røynet på. Hennes optimisme smittet over på oss som skulle hjelpe henne. Det ble om å gjøre å lete etter små lyspunkter og tilrettelegge praktiske forhold som kunne bidra til at det skulle gå bra den tiden som var igjen.

Håpet peker fremover . Samtidig er det virksomt i øyeblikket. Vi mennesker trenger forestillinger om at det er mer å strekke seg mot enn det helt kortsiktige — det handler om å være i tiden og å være sin egen fremtid sammen med andre. Den deprimerte kan miste troen på at livet har noe godt å by på. Energien blir borte når håpet forsvinner av syne. Det kan bli ensomt når fremtiden blir utydelig. Vi andre kan stille opp med nærvær og samvær for å minne den deprimerte om at tiden ikke behøver å stå stille på ubestemt tid. Når det er riktig ille, kan det bare bli bedre videre. Ved å åpne døra til et rom der et medmenneske sliter med opplevelsen av at alt er håpløst, kan jeg være med på å bidra til at tiden kommer tilbake igjen. Slippe lyset inn langs en stripe av fremtid.

Medisinsk forskning viser at alvorlig sykdom av og til kan skifte spor hos pasienter som tror på bedring. Noen kaller dette for mirakler, andre snakker om biofeedback. Vi skal ikke tro at alle helseproblemer kan jages bort med mental kraft. Og vi skal i hvert fall ikke gi mennesker skylden for et alvorlig sykdomsforløp når fortvilelse og oppgitthet tar overhånd. Også lidelsen er en legitim side av menneskelivet. Men hvis vi også kan være med på å styrke håpet, er vi med på å bygge fremtid. For oss selv og for andre.

KIRSTI MALTERUD