• Dersom jeg begynner å ruse meg igjen, håper jeg noen tar barnet fra meg.

Det sier «Mona», småbarnsmor og tidligere rusmisbruker, nå bosatt ved Sudmannske foreldre— og barn-senter.

Da «Mona» ble gravid, kontaktet hun sosialkontoret selv, og sa at dette ville hun ikke greie å gjennomføre på egen hånd. Én uke senere fikk hun plass på Sudmannske, hvor hun har vært siden femte svangerskapsmåned. Barnet hennes har dermed levd hele sitt liv på senteret.

«Silje» s historie er ikke så veldig ulik «Mona» s. Begge hadde ruset seg i nærmere ti år da de ble gravide - og begge har bodd omtrent like lenge ved Sudmannske. Da «Silje» ble gravid, gjorde hun flere mislykkede avveningsforsøk og ba til slutt sosialkontoret om hjelp. Mens hun ventet på frivillig behandling, ble hun i stedet sendt til tvangsbehandling i fem måneder.

— Da satt jeg innesperret og isolert i en kjeller. Den første måneden ruset jeg meg likevel. Uansett hvor du er, kan du ruse deg dersom du ønsker det, sier hun.

«Silje» stakk også av fra tvangsbehandlingen en gang, men lykkes å holde seg rusfri de siste månedene av svangerskapet. Like etter fødselen ble hun fratatt barnet.

— Jeg var helt uforberedt. Jeg hadde hele tiden fått forståelse for at jeg skulle få hjelp når barnet kom, sier «Silje».

Seks rusfrie uker etter fødselen, da den midlertidige omsorgen skulle prøves på ny, fikk «Silje» medhold. I tillegg fikk hun plass på Sudmannske, hvor hun og barnet har vært siden februar i fjor. Barnets far er fortsatt rusmisbruker.

— Nå har jeg nylig fått gjennomslag for at barnefaren skal ha tilsynsfører når han treffer barnet. Første gang jeg bad om dette, fikk jeg negativt svar, sier «Silje», som mener at barnevernet generelt burde være oftere utenfor kontorene sine:

— Nå baserer de alt på bekymringsmeldinger. Dersom de var litt mer ute og så med egne øyne, var det kanskje mye som kunne vært forhindret, sier hun.

Ifølge de to kvinnene er Sudmannske et mye bedre tilbud for gravide rusmisbrukere enn tvangsbehandling.

— Når du er på tvang, får du ikke engang gå på biblioteket for å låne en graviditetsbok. På Sudmannske er hele fokuset dreid inn på graviditet og foreldrerollen, sier de to kvinnene.

I motsetning til «Silje» har «Mona» ingen kontakt med barnefaren.

— Mitt barn trenger ikke en far som ruser seg. Og dersom jeg noen gang begynner å ruse meg igjen selv, håper jeg at noen tar barnet mitt fra meg, sier hun.

På Sudmannske har de to kvinnene fått fysisk avstand til byen - og de har brutt all kontakt med tidligere rusvenner.

— Her er alt lagt opp til at vi skal bli bevisst på foreldrerollen. Uten den hjelpen vi har fått her, hadde vi nok ikke greid oss, sier kvinnene, som begge har begynt å legge planer for livet etterpå. Begge vil ta utdannelse, men tar sikte på en gradvis tilbakevending til livet utenfor senteret.

— Vi lever jo veldig beskyttet her, og det hender vi bekymrer oss for hvordan det skal gå utenfor. Men takket være Sudmannske har vi fått et helt annet fokus i livet, og blitt «nøkterne i hodet», sier «Silje» og «Mona».

RUSFRIE: «Mona» og «Silje» var begge rusmisbrukere da de ble gravide. Etter halvannet år på Sudmannske foreldre og barn senter er de rusfrie og forberedt på foreldrerollen også utenfor senteret. <br/>Foto: KNUT EGIL WANG