— Det begynte beksvart, men er blitt en solskinnshistorie. Og der kommer jammen solen og, sier Asbjørn Hansen.

Han sitter på sin nyervervede hageflekk og myser mot solen. Hansen kikker mot blokkene på Slettebakken der han bodde til han som 16-åring begynte å turnere med rockeband. Sier han har vært med på litt av hvert, og at nå er det hans tur til «å ta det lugnt og nyte livet».

Stanset av sveisen

Da BT skrev om ham i fjor høst, hadde han bodd på gaten i halvannet år. Før det levde han greit i leid leilighet på Trengereid i ti år. Da huset ble solgt, fikk han rom i Møllendalsveien.

— Jeg er heldigvis i besittelse av sans for hygiene og renslighet, og det stedet var for skittent og dårlig. Jeg måtte bare vekk, men hadde ikke noe å gå til.

Slik ble Asbjørn Hansen husløs. Han hadde ikke trodd at det skulle gå så lang tid før han fant et annet sted å bo, for han kunne jo betale for seg. Han mener det skyldes utseendet – at huseierne trodde han var rusmisbruker eller kriminell.

Jeg sitter her helt upåvirket av noe, og det er fantastisk! Nå håper jeg å bli helt medisinfri

— Jeg er ikke kriminell i det hele tatt. Men andre skal ikke få bestemme at jeg må klippe hestehalen for å få et sted å bo. Jeg vil være meg selv.

Oppsøkte huseier

Asbjørn Hansen har klippet seg selv siden han var 13 år. Nå klipper han også plenen foran kjellerleiligheten han har bodd i siden i sommer. Han fant den via Finn.no. I stedet for å ringe, gikk han selv opp til huseieren, fortalte hvem han var og hvorfor han er uføretrygdet.

— Vi fant straks tonen og signerte kontrakten med en gang.

Den nybakte fjellsiden-beboeren er lite inne, mest ute. Går tur, nyter utsikten over byen med «en røk og en kaffe» på sin faste plass i hagen, og planlegger å male grunnmuren for husverten.

— Det vil jeg gjøre gratis. Men jeg kan også ta mindre jobboppdrag, har lov å tjene litt penger selv om jeg er uføretrygdet. Og jeg liker å ta i et tak.

Medisinfri

Da han jobbet som psykiatrisk hjelpepleier tok han vel hardt i. Han var i mange år ansatt på lukket avdeling, blant annet på Dikemark og Sandviken sykehus.

— Jeg ga hele meg til pasientene. Det sier seg selv; da brenner man opp. Jeg fikk en burn out-diagnose.

For vel ti år siden ble Hansen uføretrygdet på grunn av kronisk angst. Da hadde han slitt lenge med sosial angst og panikkangst.

Etter at han fikk seg leilighet i sommer har angsten avtatt. Han kjenner at skuldrene senker seg og matlysten øker. Nå planlegger han å ta PC-kurs og å bevilge seg en ferietur til utlandet. Tiden som uteligger vil han ikke dvele ved.

— Jeg er ikke av dem som fortrenger ting, men den tiden jeg holdt på å fryse meg splint i hjel, vil jeg ikke gå rundt og tenke på.

De siste ukene har Asbjørn Hansen klart seg uten angstdempende medisin.

— Jeg sitter her helt upåvirket av noe, og det er fantastisk! Nå håper jeg å bli helt medisinfri. Og så håper at jeg har vært gjennom de grøvste tingene i livet. Jeg skal i hvert fall gjøre alt som står i min makt for at fortsettelsen blir en solskinnshistorie.