— Tenkt om jeg kunne spille mot henne en dag, drømte studenten, der oppe på teaterbalkongen.

Noen drømmer går i oppfyllelse. Bjørn Sothberg ble i 1962 ansatt på Den Nationale Scene, og i 1967 kom Inga Tidblad fra Dramaten i Stockholm for å gjestespille i Bergen, i Tennessee Williams «Glassmenasjeriet».

— Der har du oss, sier Sothberg og nikker mot et innrammet rollebilde på veggen i teatergarderoben. I stykket spilte de mor og sønn. «Et vakkert høydepunkt i forestillingen», het det om samspillet mellom teaterdronningen og DNS-skuespilleren.

— Jeg husker den oppsetningen godt, sier Sothberg. Og han husker mer av Inga Tidblads gjestespill i Bergen for 40 år siden:

— Etter forestillingene pleide jeg å følge henne til Hotel Bristol, der hun bodde. Innimellom tok vi et sent glass vin sammen. Da berettet hun gjerne fra sin lange karriere i film og teater. Om kolleger som Greta Garbo, Jarl Kulle og Ingrid Bergman. Jo, de kveldene på Bristol ble en slags teaterskole for meg, minnes han.

Bergen er hjembyen

Det var teatersjef Bjarne Andersen på Den Nationale Scene som i 1962 tok en rikstelefon til Oslo og fristet med Bergen.

— Tja, hvorfor skal man alltid spille teater i Stortingsgata i Oslo, tenkte unge Sothberg. Han lot seg friste, sa opp jobben ved Det Norske Teatret - og kjøpte enveisbillett på Bergensbanen.

Førtifem år senere takker han av. Med unntak av ti år ved Trøndelag Teater, har bondesønnen fra Beitstad i Nord-Trøndelag stort sett holdt seg til teatret på Engen - og for lengst erklært Bergen som sin hjemby.

— Da jeg dro til Trøndelag Teater i 1986, skulle jeg egentlig bare være der i ett år, forteller han.

Men da teatret i Trondheim stadig kom trekkende med både Arthur Miller, Shakespeare og Ibsen, ble det for fristende å bli.

Men han lengtet til Fløenbakken og Bergen, og det ble comeback på Engen i 1996, i «Dirigenten» - et stykke om nazioppgjøret i Berlin etter krigen. Kritikerne sto på pinne for den hjemvendte.

«Blendende spill av Bjørn Sothberg», het det i Bergens Tidende. Og videre: «Som Wilhelm Furtwängler gjør Bjørn Sothberg et gedigent comeback på DNS; aristokratisk i holdningen, og med en fortvilet kraft i spillet, gjør han sterkt inntrykk.»

Hilsen fra Per Aabel

«Til Bjørn fra Per» står det sirlig på et gammelt foto i garderoben. Per Aabel. Her er mange minner fra glade teaterår. På sminkebordet står en hyggelig flaskepost, den første i anledning avskjedsforestillingen lørdag. Og en tom blomstervase. Den står nok i fullt flor i helgen, når Sothberg lørdag tar avskjed i Tsjekhovs «Kirsebærhaven».

Han skjønner ikke helt hvor de er blitt av, alle årene.

— For tiden går jo så fort når man har nok å gjøre, sier han.

Og nok å gjøre har han hatt. Blant rollene han selv trekker frem, er «Dirigenten» fra 1996, men også gjennombruddet i «Tango» i 1967 og «Festen» på DNS i 2002, der han spilte patriarken, rollen som den danske storhet Henning Moritzen gjorde i dogmefilmen i 1998.

— I «Festen» gikk det ikke en kveld uten at jeg begynte å gråte i sluttscenen, det var sterkt, sier han.

At Henning Moritzen fra filmatiseringen av «Festen» overraskende kom fra København på premierekvelden, for å se forestillingen i Bergen, syntes Sothberg var «litt julekveld». Minnet henger på garderobeveggen.

Allsidig skuespiller

Som skuespiller beskriver Sothberg seg selv som «allsidig». Han har like gjerne spilt Einar i «Brand» som oberst Pickering i «My Fair Lady».

Til Bergen kom han «i et heldig øyeblikk».

— Det hadde ikke vært ansatt unge menn på DNS på årevis.

Han mener han besto overgangen fra de «unge menn» til karakterroller. Selv knytter han det tideskiftet til Stein Winges oppsetning av «Et drømmespill» i 1977.

— En skuespiller skal ikke være redd for å la seg forme av en dyktig instruktør, mener Sothberg. Selv anser han seg for å være et bedre medium for en instruktør i dag, enn han var som 25-åring.

Blitt tatt godt vare på

— Jeg er blitt tatt godt vare på, bortskjemt i perioder, oppsummerer han.

At Den Nationale Scene har fått konkurranse fra revyer og stand up-komikk på begge sider av Ole Bulls plass, tar han med fatning.

— Et teater som DNS har forpliktelser både i forhold til klassikerne og til nye generasjoner publikum, mener han. Det trenger ikke fulle hus hver kveld for å rettferdiggjøre seg.

Fullt hus blir det nok likevel på Småscenen lørdag, når Bjørn Sothberg skal motta sin velfortjente applaus, takk og taler. Og sikkert en dakapo på kjøpet.

TAR AVSKJED: Bjørn Sothberg i DNS-garderoben som har vært hans base i årene siden han kom til Bergen i 1962. Det store bildet bak ham er et rollebilde fra «Glassmenasjeriet» (1967), der han spilte mot stjernen fra svensk film og teater, Inga Tidblad.
Strand, Knut
«BLENDENDE SPILL»: Kritikerne tok frem de fineste superlativer over Bjørn Sothbergs spill i «Dirigenten» på DNS i 1996. FOTO: DEN NATIONALE SCENE