— Han var helt rolig, hadde ikke noe hastverk. De var noe av det mest skremmende.

Slik beskriver Kjetil Vevle øyeblikket da Anders Behring Breivik skjøt sine to første ofre på Utøya fredag ettermiddag. 23-åringen befant seg alene i et hus ved bryggen da Breivik gikk i land på øyen, mens de fleste fortsatt var samlet lenger inne på øyen etter et informasjonsmøte om eksplosjonen i Oslo. Litt før hadde han fått beskjed om at det snart kom en båt med en PST-tjenestemann, i forbindelse med hendelsene i Oslo.

— Kapteinen på båten bar noe opp for denne mannen, og kom opp til huset først. Vi sto sammen på terrassen da to personer kom for å møte ham, en politimann som var vakt på øyen og kvinnen som drev leirstedet. Han gikk rolig mot dem, og skjøt dem rett ned, sier Vevle.- Jeg forsto ikke med engang hva som foregikk, for han så ut som en ekte politimann. Men da båtkapteinen utbrøt "fy faen", begynte vi begge å løpe. Det gikk opp for meg at her skjedde noe som absolutt ikke skulle skje.

Gjemte seg i busk

Vevle løp mot kaféhuset lenger inne på øyen, en strekning han anslår han brukte rundt et minutt på. På toppen av bakken snudde 23-åringen seg.

— Da så jeg at han kom etter oss. Heldigvis så jeg ham aldri igjen. Jeg bare hørte skuddene.

Ved hovedhuset rådet raskt kaos og panikk. Den største salen var full, og sammen med seks andre søkte Vevle tilflukt i et mindre rom.

— Vi hørte skudd, men jeg vet ikke om det var utendørs eller innendørs. Vi torde ikke kikke gjennom vinduet inn til den store salen. I stedet bestemte vi oss for å komme oss ut.

De syv personene i rommet klatret ut et vindu og hoppet omtrent tre meter ned til bakken. En jente brakk ankelen i landingen.

— Hun klarte ikke å løpe videre, og måtte gjemme seg i en busk. Heldigvis gikk det bra med henne, sier Vevle.

Selv løp han mot vannet sammen med flere andre.— På veien så jeg et skuddoffer ligge og blø. Men ingen av oss hadde noen forutsetning for å hjelpe noen som blør så mye. Og vi hørte skudd bak oss. Så vi måtte bare fortsette.

Ringte hjem

I vannkanten hadde ungdommer hadde samlet seg i flere små grupper.

— Vi satt der en stund, rundt ti minutter tror jeg. Vi hørte ikke skudd da, og trodde kanskje vi var trygge. Jeg forsøkte å ringe politiet, og fikk beskjed om at mange allerede hadde ringt. Men jeg vet ikke om de hadde forstått alvoret.

Fordi han hadde sett de første skuddene, forsøkte Vevle å få informert flest mulig om at gjerningsmannen hadde politiuniform.

— Dessverre var det mange som ble lurt av ham.

Mens han satt ved vannkanten, fikk 23-åringen sendt Twitter-meldingene som gikk landet rundt: "Noen skyter på Utøya. Oppdater politiet! " Og litt senere: "Vi sitter ved vannet. En mann som skyter ikledd politiuniform. Hjelp oss ift. når politiet kommer".

I likhet med flere andre fikk han også ringt til foreldrene for å fortelle hva som foregikk.

— Jeg prøvde vel å gi dem en slags falsk trygghet om at jeg var i sikkerhet.

Fant lik i vannet

Men det var han ikke. Plutselig kom flere ungdommer løpende.

— De ropte at han kom. Det ble kaos igjen. Vi forsøkte å bevege oss mot et klippeområde et stykke unna. På veien så vi et menneske som lå i vannet. Vi dro ham opp, men han hadde ingen puls. Noen ropte at vi måtte løpe videre.

På dette tidspunktet begynte mange ungdommer å svømme vekk fra øyen. Vevle svømte heller langs land, mot et klippeområde som er umulig å nå fra landsiden.

— Sammen med tre andre ble jeg stående i en slags grotte, delvis under vann. Der følte vi oss ganske trygge, for vi visste at han ville måtte svømme for å nå oss der.

De andre i grotten var yngre enn Vevle, han anslår at den yngste gutten var rundt 15 år.

— Han frøs og skalv, og var livredd. Jeg var selvfølgelig redd selv også. Men når du er eldst, må du prøve å være tøffere, for å berolige de andre.

Frosne etter svømmeturen i det kjølige vannet, skulle de fire ungdommene bli stående i grotten i det som opplevdes som flere timer. Ingen av dem sa noe mens de ventet på at skytingen skulle ta slutt.

— Vi var livredde for at han skulle høre oss. På et tidspunkt kom det en båt, og vi trodde vi var reddet. Men så kom det nye skudd. Vi visste ikke om det var de i båten som skjøt mot oss, eller han som skjøt mot båten fra land. Den forsvant igjen, sier Vevle.

Sittende på en benk i Byparken to dager senere, ser det ut som han fortsatt fryser. Han skjelver mens han forteller om de verste timene i sitt liv.

- Skulle klare det

Mens massakren pågikk, tenkte Vevle aldri på at han kunne komme til å bli drept.

— Jeg tror jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle komme meg i sikkerhet. Det, og det å kunne hjelpe andre, var det eneste jeg tenkte på. Heldigvis får du en omsorgsfølelse i en sånn situasjon. At vi andre hjalp dem som ikke klarte å løpe selv, tror jeg reddet mange liv.

Siden ingen i grotten var skadet, var de blant de siste som ble hentet i en av småbåtene fra fastlandet.

I sikkerhet på Sundvollen hotell kom alle følelsene. Først lettelsen over å se igjen gode venner. Så fortvilelsen over alle han ikke fant.

— Timene på hotellet var like forferdelige som dem på øyen, fordi man gikk og ventet.

Det var også her det fulle omfanget gikk opp for ham.

— Alle hadde forskjellige historier å fortelle, mange hadde måttet se mye mer forferdelig enn det jeg var vitne til. Først da fikk vi et bilde av hvor tragisk dette var.

Vel hjemme i Bergen, hvor Vevle nå bor, er han takknemlig for omsorgen familie, venner og partiet viser, men sørger over gode venner som ikke kom hjem fra årets sommerleir.

— Jeg blir helt tom inni meg. Dette er mennesker jeg har kjent i mange år. Men jeg føler meg uansett utrolig heldig. Selv om jeg og andre har vært gjennom mye, så har familiene til de som døde det mye verre enn oss.

Sterkere i troen

Han er bestemt på at både AUF og han selv må tilbake til Utøya.

— Nå skal vi hedre de som døde og sørge på en skikkelig måte. Men til slutt må vi bevege oss fremover. Utøya står sterkt i Arbeiderpartiet og AUF sin historie, det er et sted som står for fellesskap. Jeg tror de som har gått bort ville ønsket at det ble ført videre. For min del blir det nok tøft å komme tilbake, men jeg tror det kan hjelpe også. Jeg vil unngå at det som skjedde blir det siste jeg husker derfra.

Han er ikke i tvil om at han vil fortsette i politikken.— Det denne mannen har gjort, er helt grusomt. Men det gjør meg bare sterkere i troen på at det vi driver med er riktig. Vi må fortsette å kjempe for det vi står for, at samfunnsendringer faktisk skal skje gjennom samfunnsdeltakelse, og ikke gjennom slike ugjerninger. Og så må vi huske at dette ikke er noe som skjer hver dag. Vi kan ikke gå rundt og tenke på at flere personer kanskje planlegger noe lignende, da får man ikke noe godt liv.

vevle04.jpg
VEGAR VALDE