Alarmen går hos luftambulansen i Førde. Det er mandag 21. januar 2013 og klokken er rett over 19.00. En dumper har gått i sjøen med en person på nordsiden av Dalsfjorden i Sogn og Fjordane. Under ti minutter senere sitter Stian Helgheim fra Førde og en dykkerkollega i luftambulansen på vei til ulykkesstedet.

Jeg er ingen supermann. Jeg er bare i overkant interessert i å hjelpe andre. Stian Helgheim

— Det var et veldig spesielt oppdrag for meg. Noen dager i forkant hadde jeg vært på et rutinemessig oppdrag i samarbeid med politiet og hentet opp utstyret til en dykker som hadde omkommet. Med det oppdraget sterkt i minne var jeg sikker på at jeg kom til å drukne denne kvelden, sier Stian Helgheim.

- Det var et ekkelt dykk

Det er litt over et år siden ulykken skjedde og Helgheim sitter i en kontorstol på ambulansestasjonen i Førde og forteller detaljert om ulykken. Han husker hvert minutt av den 20 minutter lange helikopterturen.

— Jeg klarte ikke å tenke på noe annet. Samtidig visste jeg at jeg måtte ned og lete etter en person som var savnet.

Da de kom frem, så de sporet etter noe som hadde rast ut i vannet. De ble satt av på en liten hylle og Helgheim hoppet i vannet. Han forteller at vannet var bekmørkt.

— Det var et ekkelt dykk, men kollegaen min snakket med meg hele tiden og klarte å få meg til å fokusere på jobben.

Helgheim fant rester etter dumperen på 25 meters dyp. Og snart var også de andre redningsdykkerne fra Førde på plass med en ROV, som er en fjernstyrt undervannsfarkost, for å gjøre dypere søk.

— Vi fant jakken med navnet hans på og maskindeler. Da skjønte vi at det ikke var håp om å finne han i live, sier Helgheim og ser ned i bordet.

Over et døgn senere ble en 25 år gammel mann funnet på 66 meters dyp. Dumperen lå på 230 meters dyp. Helgheim forteller at han er mest redd i jobben som redningsdykker. En jobb han har hatt siden 2006. I dag er han også leder for redningsdykkerne ved Førde Røde Kors- Redningsdykker.

Tredjegenerasjon ambulansearbeider

I tillegg har han en 100 prosent stilling som ambulansearbeider. Han jobber også som brannmann en uke hver måned og rykker ut med luftambulansen enten som redningsdykker, elveredder eller med schæferhunden Nica Alexxi. Helgheim var ferdig utdannet hundefører hos Norske Redningshunder i 2013.

AMBULANSE: Stian Helgheim (32) har vært ambulansearbeider siden 2002.
Bjorn Erik Larsen www.bel.no

— Jeg er tredjegenerasjon ambulansearbeider. Med ambulanse og blålys på tunet i hele oppveksten, var det ikke vanskelig å finne ut hva jeg skulle bli da jeg ble stor, sier han og forteller at også moren og hans to søstre jobber eller har jobbet i helsevesenet.- Det er blitt mye blod, lunger og hjertesnakk rundt middagsbordet vårt. Men vi innførte forbud mot slike temaer når søstrene mine hadde med seg nye kjærester hjem. Det var ikke alle som tålte det, sier han og ler.

Han er også glad for at kjæresten hans er hjelpepleier og at hun har forståelse for det han driver med.

— Det gjør ting litt enklere og hun jobber også mye turnus. Men vi får tid til hverandre, altså, forsikrer han.

— 50 timer i døgnet

Helgheim reiser seg og går ned i garasjen på ambulansestasjonen. Der står det flere gule og grønne ambulanser på rekke og rad. 32-åringen sjekker at alt utstyret på den ene ambulansen er på plass.

— Jeg har aldri skadet meg ordentlig på jobb. Det eneste er skrubbsår, blåmerker og en knekt tann. Tannen knakk jeg da jeg var på opplæring i Bergen Brannvesen i 2002. Vi var på vei til sykehuset med en mann med pusteproblemer. I krysset under Nye Nygårdsbro så jeg at leppene hans begynte å bli blå. Han hadde sluttet å puste. I sidesynet så jeg en bil komme mot oss. Plutselig smalt det, sier han.

Ambulansen veltet i det kraftige sammenstøtet, men verken Helgheim, sjåføren eller pasienten ble alvorlig skadet.

— Sjåføren fikk litt glass i det ene øyet og pasienten begynte faktisk å puste igjen. Ifølge tannlegen skulle jeg knekt kjeven, men det ble med tannen.

Jeg skulle gjerne hatt 50 timer i døgnet for å rekke over alt.

Etter 12 år som ambulansearbeider har Helgheim opplevd mye.

— Det beste med å være ambulansearbeider er å se at du hjelper folk der og da: At du får i gang et hjerte igjen, eller tar imot et barn. Men det er også de du ikke klarer å redde. Da er det viktig at vi som jobber sammen kan ringe hverandre uansett når på døgnet vi måtte trenge det.

Helgheim bruker også trening til å bearbeide det han opplever. Han trente to til tre ganger daglig, men en personlig trener satt foten ned. Nå trener han åtte ganger i uken.

— Jeg jobber med liv og er ydmyk og glad for at jeg får lov til å drive med dette. Men jeg skulle gjerne hatt 50 timer i døgnet for å rekke over alt, sier han, før han går ut av garasjen og setter seg i bilen.

- Plutselig skriker han til

Helgheim skal en liten tur innom luftambulansen i Førde for å sjekke dykkerutstyret sitt. Inne i hallen står det seks hvite skap med navnene til alle redningsdykkerne i Førde på. 32-åringen tar frem en metallkasse merket 55 kilo. Oppi ligger alt utstyret en redningsdykker skal ha på seg på oppdrag. Han viser også frem elveredderutstyret som henger i skapet, og forteller om et oppdrag han og en kollega måtte rykke ut på.

DYKKER: Her har Stian Helgheim på seg dykkerutstyret han bruker når han rykker ut som redningsdykker. Utstyret veier rundt 55 kilo.
Bjorn Erik Larsen www.bel.no

Datoen er 17. januar 2011. Helgheim og kollegaen har nettopp gått av ambulansevakten og får melding om at en mann er tatt av store snø— og ismengder i Gjesdalselva i Jølster.- Når vi kommer frem, ser vi en fot som stikker opp av snømassene i elven og to karer som graver med bare planker. Vi hopper ut av luftambulansen og graver for harde livet med hjelmene våre. Vi trodde mannen var død, men klarer til slutt å grave frem brystet og hodet og får rensket luftveiene. Plutselig skriker han til og jeg skvetter noe voldsomt. Han er utrolig nok i live og vi får han av gårde i luftambulansen i løpet av et par minutter.

Etter å ha blitt ført flere hundre meter nedover og utfor en foss, blir den 49 år gamle firebarnsfaren innlagt på sykehuset sterkt forslått, med to brukne ribben og en punktert lunge.

— Kollegene hans gjorde en fantastisk jobb, legger Helgheim til.

- Ingen supermann

I hallen til luftambulansen begynner klokken å nærme seg 14.00. Om en time går han på brannvakt. Før den tid må han lufte redningshunden sin Nica Alexxi.

Ut av bilen kommer det en bjeffende og logrende schæferhund. Den snart fem år gamle tispen snuser på alt og alle før hun stikker hodet inn i den gule refleksvesten. Beviset på at hun er en ekte redningshund.

— Hun er som et familiemedlem og jeg er kjempeglad i henne. I løpet av den tre år lange utdanningen, fikk vi beskjed om at vi måtte være villig til å ofre hunden vår for å redde liv. Vi har ikke vært ute på oppdrag ennå, men lover å gi alt når alarmen går.

Selv om Helgheim har mange ulike jobber, håper han at han klarer å gjøre alle jobbene på en tilfredsstillende måte.

— Jeg er ingen supermann og vil heller ikke bli kalt for noen helt. Jeg er bare i overkant interessert i å hjelpe andre og gjør dette fordi jeg elsker jobben min.

BRANNMANN: Som brannmann har han vært med på alt fra å slukke branner til å redde katter ned fra trær.
Bjorn Erik Larsen www.bel.no
HUNDEFØRER: Etter tre år med utdanning, ble Stian Helgheim og hunden Nica Alexxi godkjent hos Norske Redningshunder i 2013.
Bjorn Erik Larsen www.bel.no