I sin studie av Hamsuns kulturkritiske romaner skriver Britt Andersen, professor i allmenn litteraturvitenskap ved NTNU Trondheim, innledningsvis at forskningen rundt forfatterskapet er svært polarisert: «delt mellom de som vil framheve verkets autonomi, og de mer kontekstorienterte og ideologikritiske lesningene».

Mitt inntrykk er at mye av Hamsunforskningen i det siste har vært mest opptatt av å lese nazisten Hamsun inn i bøkene hans og mindre opptatt av verkenes eventuelle selvstendighet. Og noen leser Hamsun slik fanden leser bibelen. Det gjør imidlertid ikke Britt Andersen.Hun har skrevet en nyansert studie av fem kulturkritiske romaner («Den siste glæde», «Markens grøde», «Konerne ved vandposten», «Siste kapittel» og «Ringen sluttet») med vekt på å få frem at Hamsun var barn av sin tid. Dette er tiden for modernitetens gjennombrudd med alt hva det innebærer av samfunnsendringer, og Hamsun satt ikke i elfenbenstårn og skrev sine bøker. Han skrev aktivt i avisene og blandet seg inn i samfunnsspørsmål. Mest kjent er kanskje innlegget hans i Morgenbladet fra 1915, der han tok til orde for å gjeninnføre dødsstraff for mødre som drepte sine barn.

«Ubehaget ved det moderne» viser hvordan de fem bøkene kan leses som forsøk å påvirke utviklingen i det Hamsun oppfattet som «riktig». Vitalisme, ikke nazisme er medisinen Hamsun foreskriver for det han oppfatter som et sykt samfunn. Men vitalisme er ingen ideologi (slik jeg forstår begrepet), snarere betegner det ulike strømninger der vekst, overlevelse og livskraft står sentralt. I Hamsuns versjon blir dette til et voldsomt forsvar for barnefødsler og et knallhardt angrep på datidens gryende kvinnefrigjøring. Andersen leverer vektige argumenter for at et feministisk perspektiv får frem sider ved forfatterskapet som er blitt oversett. Andersen forankrer kjønn og biopolitikk i faktiske samfunnsmessige endringer. For eksempel falt barnefødslene dramatisk på begynnelsen av 1900-tallet, som også var en tid for nasjonsbygging og utvandring. Med andre ord var befolkning, eller en mangel på sådan, gjenstand for bred diskusjon.

Nærlesningene av romanene underbygger ytterligere hvor fruktbart det er å se Hamsun sine bøker i sammenheng med den tiden han levde og virket i. Andersen løfter frem et nærmest glemte Hamsun-verk, «Den siste glæde» fra 1912, som så å si ikke er blitt forsket på, og viser hvordan en gryende kulturpessimisme og forfallstenkning kommer til uttrykk, og hvordan vitalisme settes frem som et løsningsforslag. Det spirer og gror i naturen, og moderskap og barnefødsler frelser de kvinnelige karakterene fra forfall. I nærlesningene diskuterer Andersen også høflig med andre Hamsun-forskere. Hun trekker blant annet frem at satiren ofte blir oversett, men at satiren er en nøkkel til å forstå samfunnskritikken. Hun oppvurdeVISERrer også humoren i bøkene, og understreker at den gir språk og stil en særlig kvalitet.

«Ubehaget ved det moderne» er en leseverdig studie av Hamsuns sivilisasjonskritikk, som forhåpentlig bidrar til at Hamsun-forskningen blir mindre polarisert.

GRO JØRSTAD NILSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.