Fra 1996 til 2005 viste salgsstatistikken at forbruk av medisiner mot ADHD ble mer enn tidoblet. Etter at Reseptregisteret ble etablert i 2004, har vi også sett en nær dobling av antall barn som får minst en resept på slike medisiner. I aldersgruppen 5-19 år fikk under to prosent av alle barn i Norge ADHD-medisin.

Mange uten diagnose

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Kritikerne står i kø for å fordømme «neddopingen» av litt livlige barn, og mener at vi er på vei mot et samfunn med sykeliggjøring og medikalisering av vanlig atferd.

Men det økte forbruket er ikke større enn at bare rundt halvparten av barna med ADHD får medikamentell behandling. Sannsynligvis er det fortsatt mange udiagnostiserte og ubehandlede barn.

Lite toleranse?

Likevel blusser debatten stadig opp: Tyr vi for lett til ADHD-diagnosen når barn og unge ikke fungerer som forventet? Har vi for lite toleranse for at ikke alt er perfekt? Og overser vi andre viktige årsaker til uro og konsentrasjonsvansker, slik som omsorgssvikt eller overgrep?

Men selv om det alltid vil finnes eksempler på at folk har fått feil diagnose, gir ikke stati-stikkene grunn til å konkludere med en generell overdiagnostikk eller overbehandling.

Kan ikke se sykdommen

Teoriene om hvordan vi kan forstå mentale prosesser, har vært mange opp gjennom historien. Felles for mange er at de har vært vanskelige å etterprøve vitenskapelig. Men hvordan atferdsmønstre forsterkes eller svekkes ut fra belønninger, eller mangel på slike, er det mye kunnskap om. Vi vet også mye om hvordan vi utvikler måter å relatere oss til andre mennesker på helt fra spedbarnsalder.

Det biologiske grunnlaget for mentale funksjoner finnes i hjernecellenes kommunikasjon med hverandre. Ved psykiske lidelser som ADHD, autisme eller schizofreni kan man påvise at denne kommunikasjonen er forstyrret, men vi har ennå ikke tester som kan skille ulike diagnoser fra hverandre på bakgrunn av slike forstyrrelser.