Dette kommer frem i boken «Gjennombrudd», der Halvorsen forteller om sitt politiske liv til NRK-journalist Lilla Sølhusvik. Like før dramatikken rundt Lysbakken toppet seg i slutten av februar i år, var det Holmås som hadde vært utfordreren til jobben som ny partileder. Ikke Solhjell, han trakk seg før kampen kom i gang. Likevel ville ikke den avtroppende lederen vite av Holmås som ny partitopp.

— Manglet erfaring

— Heikki er kunnskapsrik, entusiastisk og har evnen til å få folk med seg. Men han hadde ikke regjeringserfaring. Dersom denne saken gjorde at Audun trakk seg, måtte SV ha en partileder som fra dag én kunne videreføre SVs rolle i norsk politikk, sier Halvorsen i boken. Og hun legger til:

— Jeg snakket med Audun om det, og han var enig med meg.

Dramatiske døgn

Boken forteller om dramatiske dager og netter før det ekstraordinære landsmøtet i begynnelsen av mars. Her skulle Kristin Halvorsen hylles og Lysbakken velges, med jubel og bravur. Så dukker saken med tildelingen av penger til SV-nære organisasjoner, under barneministere Lysbakken, opp i media. Lysbakken blir svært usikker på om han kan fortsette som statsråd, og gå på som SV-leder.

Det er møter på høyt politisk plan, på kjøkkenet til Kristin Halvorsen. Her spiser de grovbrød og legger strategier for partiet og regjeringsdeltakelsen. Daværende statsråd Erik Solheim mener Lysbakken kan fortsette i regjering, og gå på som partileder. Kristin Halvorsen gir ikke noe klart råd, men opplever søvnvansker om nettene, noe hun ikke har vært plaget av før. Hun presser på for å få Bård Vegar Solhjell til å stille som lederkandidat, om Lysbakken sier endelig nei. Men sunnfjordingen Solhjell er steil, han vil ikke.

Resultatet kjenner vi, Lysbakken gikk av som statsråd, og ble valgt til partileder like etter, og sendte både Holmås og Solhjell i regjeringen. Erik Solheim måtte gå ut.