— Vi hadde nettopp kommet hjem, og plutselig var han bare borte. Vi leitet over alt i huset og i et stort område utenfor. Vi ropte og stresset rundt. Hele nabolaget kom til og hjalp oss, men Adrian var bare vekk, sier pappa Knut Stene.

Sønnen tør vanligvis ikke å bevege seg utenfor portene foran huset. Derfor begynte foreldreen etter noen minutter å tenke det verste i ettermiddag.

— Vi visste at han ikke var påkjørt, for da hadde vi hørt noe om det. Han kunne ikke være kommet langt på bare sokkene. Vi fikk veldig angst for at han skulle være kidnappet. Det skjer jo så mye rart nå for tiden, sier Stene.

Derfor bestemte de seg for å ringe politiet. Politiet tok saken alvorlig, og sendte raskt en hundepatrulje til adressen på Minde.

I mellomtiden fortsatte foreldrene å leite. Faren hadde flere ganger vært inne på sønnens rom for å se etter ham. Han hadde lagt merke til at dynen lå slengt under sengen, men trodde ikke at det var noe mer enn dynen som lå der.

Men så viste det seg at Adrian hadde tatt med seg både tåteflasken og familiens katt, Melanie, under dynen under sengen, for å få seg en lur etter en lang dag i barnehagen.

Dermed kunne mamma, Cecilie Storøy, ringe politiet igjen og meddele at gutten var funnet i god behold. Hundepatruljen kunne snu.

— Han liker å leke gjemsel, men han pleier vanligvis å si fra når han gjemmer seg slik at vi kan leite etter ham, forklarer faren.

Foreldrene ble naturligvis svært lettet da de fant igjen den bortkomne minstegutten.

Samboerparet har to eldre barn på fem og åtte år, men de har aldri vært med på liknende familiedrama.

— Vi vekket ham og var helt overglade. Han skjønte selvfølgelig lite av hvorfor vi var så glade. Han hadde jo bare tatt seg en lur. Fra nå av kommer vi til å ha øyner i nakken på ham, sier faren.