Hans Petter Wiggen (61) er mest kjent som byens mangeårige fyrverkeriimportør, og importør av kinesisk granitt. Men privat bruker han tiden sin i Frelsesarmeen. De fem siste årene har Wiggen ledet Frelsesarmeens arbeid blant de innsatte i Bergen fengsel.

Jevnlig lukkes Wiggen og et 20 talls andre frelsessoldater i Bergen inn bak murene for å møte sine nye venner. På cellene og på fengselsavdelingene går praten livlig. Om hverdagen bak gitteret, om tro, håp, savn, ensomhet og drømmen om et nytt og bedre liv når fengselsdommen er sonet. Guds soldater er samtalepartnere. De lytter, trøster og formidler et gudsord når det er naturlig.

Møtet mellom Hans Petter Wiggen og langtidsfangen Tony Passon er hjertelig og gemyttlig. De to har lært hverandre godt å kjenne i løpet av de fem og et halvt årene Tony har tilbrakt bak murene i fengselet i Åsane. I går møttes de igjen. Med en varm klem og Hans Petters hånd i Tonys, er praten i gang fra første stund, fengselslivet, de to små sønnene hjemme i Nederland og om fremtiden. Allerede neste år håper han at fengselsportene åpnes. Da har han sonet halve straffen på 11 år. Tony har fått tilbud om jobb i Amsterdam til våren, og innser det er hans siste sjanse til nytt liv etter en lang kriminell karriere.

Kan bare ringe

— Men jeg kan ikke starte på fremtiden min bak murene, sier han.

— Det går nok bra dette, svarer Wiggen.

— Ja, jeg skal klare meg.

— Du må ikke miste troen, svarer forretningsmannen i frelsesuniform.

Wiggen og Frelsesarmeen har betydd uendelig mye for Tony. Som utlending får han sjelden besøk, og ingen korttidspermisjon.

— De er der når jeg trenger dem. Til Wiggen kan jeg bare ringe og få et besøk. Vi har respekt for hverandre, og jeg blir alltid glad når han kommer. På fengselsavdelingen kan vi jo sitte hele dagen og snakke om kvinnfolk. Når de kommer fra Frelsesarmeen, blir også andre ting viktige, forteller han.

Soldat som 15-åring

Frelsesarmeen har drevet oppsøkende fengselsarbeid i Norge siden 1901. Men i Bergen fengsel dukket frelsessoldatene opp først for fem år siden på oppfordring fra Wiggen. Nå har Frelsesarmeen sammen med Røde Kors oppnådd så stor tillit i fengselet at de kan bevege seg ganske fritt blant de innsatte. En kveld i måneden inviteres det til møte på hver avdeling. Ukentlig er de på plass for samtaler og mer individuelle besøk.

Hans Petter Wiggen ble frelsessoldat allerede som 15-åring. Men etter ett år rømte han hjemmefra, dro til sjøs og havnet på gaten i Oslo som ung rusmisbruker selv. Etter 40 års ørkenvandring i eget liv - for å bruke hans eget uttrykk - fant den profilerte forretningsmannen tilbake til Frelsesarmeen i 1997 og fornyet sitt soldatløfte. Det ble starten på hans meningsfulle hobby: Å være et medmenneske bak fengselsmurene.

En annen kanal

Fengselsdirektør Ketil Evjen er svært fornøyd med den jobben Frelsesarmeen gjør blant de 249 innsatte. Evjen forteller at de innsatte har stor tillit til Frelsesarmeen.

— Med de begrensete mulighetene vi har i et fengsel, ønsker vi åpenhet, og at foreninger, lag og institusjoner utenfra kan komme hit med sine tilbud og kompetanse. Frelsesarmeen treffer de innsatte på en annen kanal enn andre. De kommer som mennesker og medmennesker. Det gjør også vi ansatte, men ikke med det samme objektive fortegn i forhold til straffen og gjennomføringen av den.

— Vi glemmer at vi er i et fengsel når vi kommer på besøk og snakker med de innsatte. Vi møter bare mennesker. Men vi legger heller ikke skjul på hvem vi er, og at vi kommer med et budskap. Men det forventer også de innsatte, skyter Vigdis Bergesen, en av de faste frelsessoldatene i fengselsgjengen, inn.

Adresse fengsel i 10 år

— Jeg er sterk i troen, er velkomstordene en annen av de innsatte, Johnny, møter arméens folk med. Johnny soner en dom på 15 måneder, og forteller at han hatt store rusproblemer, vært gjenganger i narkomiljøet i Nygårdsparken, og skuslet vekk mange sjanser i livet. Han er godt kjent med Frelsesarmeen.

— Ja, jeg har ofte vært innom dem for å få en matbit og litt ro i skrotten. Jeg er troende og prøver å leve som en kristen. Men det er jo vanskelig. Men av Frelsesarmeen får jeg hjelp til både å tro og å holde ut, sier han.

Det samme sier Agnar. Han har hatt Bergen fengsel som sin adresse i 10 år, og sitter nå på sikring.

— Når man som jeg blir møtt med fordømmelse, er det godt at noen kommer hit og bekrefter at de er glad i meg. Jeg kan ikke sette ord på hva besøkene fra frelsessoldatene betyr for meg, forteller Agnar før frelsesoffiser Liv Rægevik tar frem Bibelen, leser et gudsord, ber Gud om å gi ham styrke og synger et vers av «Hvilken venn vi har i Jesus.» Slikt gir enorm styrke, sier Agnar, som på grunn av sikringsdommen ikke vet når han kan drømme om å være en fri mann.

Totalt fallitt

Wiggen legger ikke skjul på at han er blitt svært glad i de mange medmenneskene han jevnlig møter i fengselet. Wiggen gir også nedbyggingen av det psykiske helsevernet mye av skylden for at mange havner bak lås og slå.

— Det psykiske helsevernet har spilt totalt fallitt. Det bygges ned, samtidig som stadig flere mennesker trenger behandling. At de ikke får hjelp når de trenger det mest, er uten tvil en hovedårsak til at mange havner på kjøret, begynner med rusmisbruk, må finansiere stoff med kriminalitet, havner i fengsel, og får ny dom kort tid etter soning. Nasjonaløkonomisk må det da være mye bedre å sette inn ressursene på det tidspunkt folk trenger hjelp. Man blir ikke kvitt tvangsnevroser ved å låse nedkjørte og syke mennesker inn på en fengselscelle, hevder han.

Men oppgittheten over helsevernet tar ikke fra ham gleden over å få være en Guds soldat som får bruke fritiden på de innsatte.

— Jeg gjør ikke dette fordi jeg tror jeg er snillere enn andre mennesker. Men jeg har selv vært i gjørmen på grunn av rusmisbruk og psykiske problemer. I fengselet møter jeg flotte mennesker. Hvis vi ikke hjalp dem, ville det jo nesten vært kriminelt, sier Wiggen.

HÅND I HÅND: Men sin egen hånd i langtidsfangen Tonys hånd, gir Hans Petter Wiggen trøst og mot til å takle livet bak murene.<br/>Foto: RUNE SÆVIG