I kirkebønnen blir det ukentlig bedt om godt og tjenlig vær, og om beskyttelse av våre landsmenn ute og på havet. Langs Norges kyst har dette til alle tider vært et særdeles aktuelt tema. Folk levde og døde overgitt i naturens eller Vårherres makt. Mens vi i dag har rimelig god værvarsling, var det tidligere opp til folks egen tolkning av værmerker og Vårherre.

Alle som har bladd i gamle kirkebøker fra kyststrekninger, vet at det svært ofte er innført drukningsulykker. Noen av disse drukningsulykkene skjedde i så kraftig uvær at historiene om uværet lever i folks minne flere hundre år etter.

Et slikt ekstremuvær raste over Vestlandet i mars 1822, en orkan som siden er blitt omtalt som «Den galne Måndagen». På folkemunne på Utsira lever denne orkanen i ordtaket «Gud bevare oss for 11. mars!»

«Gud maae selv best vide»

Soknepresten i Kvinnherad, Peder Harboe Hertzberg (1775-1830), var uvanlig opptatt av vær og vind. I hans nedtegnelser om været i perioden 1812-1830, forteller han at han i dagene før galne-mandag, holdt gudstjeneste ved Ølve i Kvinnherad. Den 9. mars var det sterk nordvest med snøfokk, den 10. slo været om til storm og regn fra sør så han ble liggende værfast på Terøy, en øy mellom Ølve og Lukksund.

Om ulykkesdagen mandag 11. mars 1822, skrev han at været var rolig, og at de gode og gjestfrie folkene på Terøy hadde forsøkt å overtale ham til å utsette hjemreisen fra Terøy til klokken 9-10 om morgenen.

Peder H. Hertzberg forteller at klokken 10.30 om formiddagen den 11. mars 1822 kom det en rasende orkanfra nordvestmed snøfokk. Hvis han hadde ventet med hjemreisen, hadde uværet truffet ham mens han var midtveis i fjorden mellom Ølve og Rosendal: «Gud maae selv best vide, hvordan det havde gaaet!»

Hertzberg selv unngikk uværet, men forteller at orkanen ødela mangfoldige båter spesielt ved havet og på Bergens led.

100 druknet i Os

I Os prestegjeld skulle nærmere 100 ha druknet, mens det bare omkom to fra Kvinnherad. Det var 23-åringen Ole Olsen Helvik og 19-åringen Halvar Nilsen Berge som var på en jekt sammen og druknet ved Bukken i Austevoll. I tillegg skulle 13 jekter eller slupper være strandet mellom Økland og Lyngholmen i Sveio.

Cecilie Skauge Knoph ved Statsarkivet i Bergen skriver at 30 båter skal ha gått tapt på strekningen mellom Finnås (Bømlo) og Bergen. I de muntlige overleveringene er det antydet at 300 mennesker druknet «galne-måndagen». I tillegg omkom flere på land ved at bygninger blåste ned over dem, eller fordi de frøs i hjel.

Her finner du artikkelen ”Den Galne-Måndagen”.

I Finnås prestegjeld skal en person til og med ha blitt kvalt på land av snødrev i den sterke vinden. Bare de færreste av de druknede ble funnet igjen og identifisert. Noen lik drev i land i ukene etter ulykken, men uten at det var annet å gjøre enn å få dem gravlagt på nærmeste kirkegård.

Ingen nødhjelp til faderløse

Knoph har gjennomgått kirkebøker og andre kilder for å se om det var mulig å finne ut hvor mange som faktisk omkom i denne orkanen. Hertzberg hevder nærmere 100 omkom i Os, kirkebøkene sier 43. Totalt har hun funnet 170 mennesker innført som druknet i ulike kilder.

En del av dem er ikke innført i kirkebøkene, men står i andre kilder. Dette underbygger bare hennes funn om at det i kirkebøkene er en betydelig underregistrering av det antallet som faktisk omkom i orkanen.

En forklaring kan være at det ofte bare var de som ble gjenfunnet og begravet som ble innført i kirkebøkene, ikke de som aldri ble funnet igjen. Her finner du kirkebøkene på nett.

Futen i Sunnhordland og Hardanger sendte brev til lensmannen i Våg 30. mars 1822 om ryktene som gikk om at mengder av lik var drevet i land. Lensmannen fikk ordre om å sørge for å få likene gravlagt og at omkostningene ved dette ville bli dekket av det offentlige.

Knoph forventet å finne mange spor etter denne katastrofale ulykken i arkivene til øvrigheten, ikke minst om at det offentlige ville hjelpe de mange enkene og farløse.

Konklusjon er at det er svært lite å finne. Med unntak av innførsler av døde i kirkebøkene, forhør om et totalforlist skip som ble utsatt for plyndring, og notiser om skader på en del båter i notarialprotokollene er det svært lite som tyder på at det offentlige var særlig opptatt av å hjelpe enker og farløse etter orkanen.

«Skrækkens Dag»

Den kjente mestertyven Gjest Baardsen Sogndalsfjæren er en av hovedpersonene i Knophs artikkel om den galne mandagen. Det er fordi han har levert den mest detaljerte beskrivelsen av «Skrækkens Dag».

Gjest satt sammen med Svend Brekke i arresten på Byrknesøy i Gulen. De fleste voksne menn på Byrknesøy var reist på fiske tidlig om morgenen. Seks ungdommer var dratt ut til holmer og småøyer for å skjære lyng som ble brukt som for til dyrene. Gjest forteller at i nitiden om morgenen var himmelen blitt svart og kort tid etter brøt det løs en rasende storm med kraftige sluddbyger. Det var naturlig nok stor fortvilelse blant mødrene til de seks ungdommene. De løp rundt for å få noen til å gå i båt for å redde ungdommene i land. Folk nektet, det var rene selvmordet å reise på sjøen i uværet.

Gjest Baardsen og Svend Brekke var villig til å risikere livet for å redde ungdommene så lensmannskonen slapp dem ut av arresten. De løslatte fangene fikk overtalt seks av de fastboende til å være med seg. En øste, en styrte, og seks rodde det de var gode for. Sjøene sto mot land, alle var våte til skinnet før de var kommet mer enn to-tre båtlengder fra land, og de brukte to fulle timer på å ta seg ut til holmene.

Da Gjest Baardsen ble helt

Båten med Gjest Baardsen kom frem i siste liten, på en liten øy fant de tre av barna, den ene så forkommen at hun ikke kunne snakke. Båten barna hadde brukt var knust av stormen. Ingen visste hvor de tre siste barna var, og Gjest med mannskap måtte krysse mellom øyene for å forsøke å få øye på dem.

Dagslyset svant, slik at det hastet med å returnere til land. Men like før de skulle gi opp, fant de tre siste, fikk dem om bord og snudde mot land igjen. Etter denne redningsdåden fikk Gjest mange tilbud om hjelp til å rømme fra arresten på Byrknesøy. En dag vaktene uteble, reiste Gjest og Svend derfra. Det ble tatt opp forhør og lensmannen ble bøtelagt for sin lemfeldige behandling av fangene.

Mer om Gjest Baardsen finner du på hjemmesiden om Gjest Baardsen Sogndalsfjæren og på miniutstilling om Gjest Baardsen.

Kirkebok for Os: Alle de 28 som er innført som døde på denne siden i kirkeboken for Os i 1822, unntatt den øverste, omkom på sjøen 11. mars 1822 under sildefisket.