Vi ser det overalt. Tegn til at mildere klima får naturen til å jobbe overtid. Til at hanefot og høymol, tuster og trær slår rot og gror opp — gjennom asfalt, mellom brostein, langs husvegger og fortauskanter. Intet sted blir spart. Trafikkøyer, lekeplasser, fortau, veiskuldre, parkeringsplasser - ja, til og med midt på nye Nygårdsbroen gror det friskt.

Fritt frem

I Inndalsveien, mellom Svaneviksveien og Fabrikkgaten, har Moder Natur festet et solid grep om gjerdet. Fra det vesle tomtelandet i dumpen på nedsiden av gjerdet har både hassel, eik, edelgran, selje, lønn, ask og hestekastanje vokst seg store.

I flere år har de fått stå i fred. De suser i vinden. Overdøver trafikken. Og puster løvkaskader langs fortauet - over løvet som allerede ligger der fra i fjor.

Ut mot veibanen strekker rognasalalléen seg mot himmelen langt der oppe. Gisper etter luft. Trafikk på ene siden. Ubudne trær som vokser dem over hodet på den andre. Mellom barken og veden, på sitt vis.

Vi sparker litt i løvet langs gjerdet. Finner frem til det som falt i fjor, under årets løv. Fremdeles litt løv, men mest jord. God grobunn for hanefot, løvetann og høymol, ser vi.

Fortrengt

Følelsen av at Moder Natur har fortrengt oss fotgjengere, dukker opp. Vi står like nedenfor lyskrysset ved Svaneviksveien. Skuer nedover fortauet mot Fabrikkgaten. Solheimsvannet skimtes så vidt til venstre, gjennom grønnsværet fra tomtelandet nedenfor gjerdet.

Vi tenker på trang økonomi. På budsjettmøter der høymol og hanefot nedprioriteres like lett som løvetann og seljespirer gror. Om at noen grønne pletter rundt om i byen blir godt vedlikeholdt, mens andre - som fortauet i Inndalsveien - ikke blir det.

For her får trærne vokse. Høymol og hanefot gro. Og løvet ligge i fred - bortsett fra det som vi sparker vekk på vår vandring mot Bjørnsonshjørnet.

Men kanskje, kanskje til våren en gang?

FORTAU, EGENTLIG: Ja, visst er det vakkert. Men vi må ikke glemme at dette først og fremst skal være et fortau.<p/>FOTO: KNUT STRAND