• Litt skremmende og veldig gøy, jubler Maria Molden etter å ha vært på sin første drop-in-trommetime. Stedet du kan komme tre eller femti ganger i året, og føle deg flink selv om du tror du eeegentlig ikke kan det.

Hektiske ansikter, rytmer som rører hele kroppen. Tam-tatatamtam. Chikachikachikachika. Dom-dodo-dom-dom. Yeah.

Blås i kalde, glatte vinterveier ute. Vi er i jungelen nå. Jungelen på Paradis, nærmere bestemt Teaterbrakken. Fjorten mennesker sitter i en ring og slår seg løs på hver sin afrikanske tromme.

Vi snakker åpen trommesirkel. Et drop-in-konsept for voksne, nytt i Bergen. To timer hver tirsdag stiller Lars Kolstad trommer, kunnskap og energi til disposisjon — så er det opp til folk å komme.

— Dette er ikke noe kurs. Folk triller innom når det passer dem, enten det er en gang i uken eller måneden, sier Lars.

Situasjonen her og nå er det som teller.

Kulturens svar på løkka

— Dypest sett er dette en øvelse i å vokse i samarbeid med andre. Bli trygg, ha det gøy, forteller Lars.

Prestasjonsangst og musikkpoliti har ingenting i trommesirkelen å gjøre.

— Det viktigste er at ingen kan gjøre feil, understreker Lars. Han har spilt trommer lenge, og de siste ti årene vært musikklærer på Steinerskolen på Skjold. Videre har han undervist på ulike høyskoler, pluss en rekke seminarer og kurs.

Nå har rytmeentusiasten tatt permisjon for å drive trommesirkel på heltid.

— Det er utrolig givende. Skikkelig groove. En felles, kroppslig pulsopplevelse. Plutselig dukker det opp rytmer som ingen har hørt før, og alle får til mer enn de tror.

I USA har konseptet levd i 30 år. Grunnlegger Arthur Hull forklarer sirkelen som et kollektivt uttrykk som passer for alle og gir en morsom erfaring.

— Et kulturelt motsvar til løkkefotballen, smiler Lars.

Elefantører

Lærere, studenter, nordsjøarbeidere, klubbvenninner, kolleger, venner, naboer. Sirkelen på Paradis rommer det meste. Noen ganger dukker det opp fire mennesker, andre ganger femten.

— Whoh, nå fikk jeg varmen i meg, sier en dame og lufter luggen.

Energibunten Lars gir stadig nye oppgaver mens han dirigerer, hopper, danser, trommer og vi vet ikke hva.

— Plukk deg ut en annen person og hør på rytmen. Så forsøker du å tilpasse deg, gjerne svare litt og erte litt, sier Lars.

Avansert form for sms-meldinger

— Folk som ikke er med her, aner ikke hva de går glipp av, roper Øivind Lunde.

Maria Molden smiler og slår og er med for første gang.

— Det er litt skremmende og veldig gøy. Helt underlig at vi klarer å komme inn i det uten at vi må lære noe først, sier hun og lover: - Jeg kommer garantert igjen!

Venninnen Marita Svanemyr Haugen har vært med fire-fem ganger allerede.

— Helt fantastisk. Nå tør jeg å slippe meg mer løs. Så er det deilig at ingen forventer at du skal komme hver gang.

Jon Dagfinn Heimstad ble lokket med av lærerkollega på Kringlebotn, Randi Helen Bakke.

— Herlig å avreagere her og få ny energi, spesielt i disse tider, skryter han. Trommene går igjen, puls, puls, puls.

ý Hør, folkens. Det er lov å drømme seg litt bort når man spiller, men husk å lytte til de andre. La ørene være størrelse afrikansk elefant, oppfordrer Lars.

Gangsperr i magen

— Puh! Jeg kjenner det i magen. Og se på hånden, her er en bloduttredelse. Jeg har visst slått litt for hardt på trommen, smiler Ingvild Hatlebrekke.

Da hun gikk på ungdomsskolen, var Lars læreren hennes.

— Vi fikk spille mye der også. Jeg har i grunnen savnet det, og da jeg så en lapp om at Lars har startet trommesirkel, hev jeg meg på, sier 22-åringen. I dag har hun tatt med seg tre venner. To timer flyr. Plutselig er klokken ni.

— Hæ? Vi har jo nettopp begynt!

— Kan vi ikke spille bare litt til?

Instruktøren lar seg ikke be to ganger. De varme pulsslagene fortsetter å ljome gjennom treveggene og ut i vinternatten.

Tam-tatatamtam. Chikachikachikachika. Dom-dodo-dom-dom. Yeah.